Terje Sternberg forteller:
Det som er spesielt ved denne talen er at den aldri ble holdt.
Hans Børli var en blant oss som deltok i Milorg, og da vi slapp å skyte nazister og tyskere, ble vi satt til å arrestere og passe på alle som hadde opptrådt mindre tilfredstillende under krigen.
Her på Kongsvinger hadde vi et fengsel og en festning som var egnet til dette. I tillegg ble også noen tyskerbrakker benyttet.

Den 20. juni 1945 hadde vi en heidundrende fest i en gymnastikkasal som lå bak festningen. Alle mann fikk tildelt en halv flaske akevitt, og vi hadde det skikkelig moro. Hans hadde forberedt seg, og skrevet denne talen, men utpå kvelden ble han litt indisponert, så det ble aldri til at han holdt denne talen. 

Vår lokalavis Glåmdalen fikk imidlertid tak i manuset og gjenga det. En gammel dame på Finnskogen har gjemt på alle aviser fra den tiden, og jeg var så heldig å få tak i denne avisa, og her er talen:

Mine damer og herrer. 

En festsal i kveld er vel ikke nettopp stedet for alvorlige betraktninger. Det er dog en tanke som uvilkårlig vever seg inn i min bevissthet når jeg ser alle disse festglade ansiktene:  Hvem skylder vi i grunnen takken for denne gleden, denne frihetens festrus?

Og svaret må bli: FEDRELANDET;  Fedrelandet skylder vi alt, endog vårt liv.
Alle ord blir så fattige og grå når en skal forsøke å tolke de følelser vi nordmenn nærer for vårt herlige gjenvunne land.
Dette er ikke noe som sies, det er en stor og rik opplevelse i sinnet---noe som er i pakt med selveste livsfølelsen i oss.

Det skrives så mange dikt og synges så mange sanger om landet vårt i disse dagene, men den vakreste sangen har Norge  diktet seg selv. Det er sangen vi hører bruse når vi lytter i stjernekveldene—i sommerdagene—lytter mot skogene
fjellene og havet. Den som er sunget av skiftene slektsledd og løst den rene og edle følelse som heter fedrelandskjærligheten. 

Den vonde tiden vi nå har gjennomgått hadde tross all vår nød og elendighet også sin store misjon.  Den samlet oss som folk.

I en avl av hat gru og undertrykkelse ble hjertene våre sveiset sammen i en het og hellig trang: Vi vil verge vårt land!  Uansett klasse og rangsforskjell vil hver god nordmann i dag av fullt hjerte underskrive disse første ordene i fedrelandssalmen:  Ja vi elsker dette landet.
Fattige er vi i grunnen ingen av oss, vi har alle fått en stor arv - den største som fedre kan bringe sønnene sine:  Fedrelandet;  Fremmede voldsmenn ville vriste fra oss denne arven, men takket være nordmenns mot, og et rettferdig forsyn, opprant den dagen da vi igjen kunne samles om vårt frie flagg. Og nå – midt i festens glede – skal vi sende en takknemlig tanke til dem som for freden og friheten ga det dyrebareste offer et menneske kan bringe:  LIVET.

Vi har en gjeld å betale alle vi som nå kan feste og glede oss i Norges nye dag - en blodgjeld til alle dem som falt på ærens mark. I deres ånd skal vi bygge vårt frie Norge under fredens og frihetens soltegn. 

Og vi hjemmevernsoldater som i dag står fylket under Norges fane, vi fikk en kjær anledning til å yte noe for landet vårt, alt etter evne og forutsetninger. Og vi må fortsatt stå beredt til å løse de oppgaver som måtte bli stilt til oss.

Det er vår ære som soldater. Og det er en plikt mot ham som i gode og vonde tider har vist seg verdig til å bære Norges krone: Kong Håkon.

Leve Kongen og Fedrelandet!

                                             Tilbake til leserinnlegg