Solunger blant de første okkupanter.

K.N.M. "SVALBARD" ligger til kai på Herøya klar til å frakte oss til Kuxhaven i Tyskland.
Datoen er 10. januar 1947. 50 år tilbake i tid.  For første gang i nyere historie skal norske soldater på fremmed jord.  Sammen med våre engelske allierte skal vi sørge for ro og orden i det nedbombede og utarmede Tyskland.

Vår offisielle oppgave var definert av oberst Arthur Hauge:
1. Å sørge for opprettholdelse av ro og orden innen det område vår brigade er ansvarlige for.
2. Å fortsette den militære utdannelse med henblikk på å gjøre soldatene og avdelingene skikket for kamp i Norge.

Vi er alle spente og forventningsfulle.  Hva venter oss de kommende måneder? Vi var fortroppen til Brigade 471 , og for mange av oss blir dette den første tur på åpent hav.
Forut for dette hadde vi vår rekruttutdannelse ved" Hærens Sambandsskole" på Jørstadmoen i Fåberg ved Lillehammer. For mitt vedkommende startet det med sesjon på Bøndenes Hus i Brandval en gang på våren 1946.
Entusiasmen for militærtjenesten var egentlig lik null.  Ville helst slippe unna dette. Krigen som nettopp var slutt hadde satt så sterke spor at det egentlig var ufattelig at vi skulle utdannes til en ny i nærmeste fremtid.

Overfor legen på sesjonen viste jeg frem arret av kulen etter å ha blitt beskutt av nazistene under krigen, og hadde håpet på å bli definert som ikke tjenestedyktig. Han tok hensyn til dette og registrerte meg som tjenestedyktig "B"

Dagen etter begynner opplæringen til selve soldatlivet. "Rett", "Høyre om" "Venstre om",  "Helt om", "Fremad marsj", "Holt", "På stedet hvil", "Hvil"
Korrekt måte å hilse på var jo veldig viktig. Hilseplikt på alle overordnede. Hvis vi sluntret unna dette var det refselse, det vil si kjeft, å få. Temmelig kjedelig aktivitet, men vi var enige om å gjøre det beste ut av situasjonen da vi først var innkalt.

Dette holdt vi på med i to uker. Da ble vi tatt ut til spesialtjeneste. Noen fikk utdannelse til å operere radiosettene, andre til telefontjeneste, og noen få av oss som tidligere hadde praksis som bilreparatører ble satt til dette. I tillegg ble vi satt til å lære opp nye sjåfører. Vi fikk utlevert hver vår bil til dette oppdraget. Jeg hadde en "Horch" som tyskerne hadde benyttet til radiobil. Den hadde V 8 motor og firehjulstrekk.  Det var mange som fikk tatt førerkort.  Blant disse var det mange kvinnelige soldater som hadde meldt seg til frivillig tjeneste.  Det var stor stas og en veldig artig tjeneste. Vi ble godt kjent i Gausdal og rundt Lillehammer.

Den første tiden var kostholdet elendig. Rasjonene var nok rikelige, men den ble elendig tilberedt av de innkalte "kokkene" på kjøkkenet. Vi klaget på dette, og det førte til at en profesjonell kokk

 som satt fengslet på Lillehammer for landssvik under krigen ble satt til å styre matlagningen. Da ble det et helt annet kosthold til vår store glede. Han ble nærmest en helt blant oss.
På et tidlig tidspunkt ble det kjent at noen av oss ville bli uttatt til tjeneste i Tysklandsbrigaden, resten ville bli sendt til Nord-Norge. For mitt vedkommende som var tjenestedyktig B,  ville et uttak til Tyskland være utelukket. Jeg gikk derfor til legen og fikk omgjort denne kjennelse. Skuddskaden i låret betydde jo egentlig ingenting,  og det var vel en misforståelse at jeg ikke ble uttatt til leirtjeneste.  Heldigvis.

Så noen ord om K. soldatene. Ca. 150 stk. tjenestegjorde i en liten leir kloss inntil oss og de skulle utdannes til slike gjøremål som de egnet seg til, kanskje bedre enn oss gutta. Telefon, radio, sjåfører og sanitet. Erfaringer fra England under krigen hvor ca. en million kvinner tjenestegjorde i disse disipliner, og på den måten frigjorte mannlige mannskaper til stridende tjeneste, tilsa at dette også kunne være et mønster for oss. De hadde regnet med at de skulle være med til Tyskland for å tjenestegjøre sammen med oss.  Det skulle vise seg at dette var falske forhåpninger.

En fru Birgit Shiøtz formann i norgesavdelingen av" Kvinneligaen for Fred og Frihet" sørget for å stoppe denne utvikling. Hun og sine medsøstre i denne "Ligaen" holt møter som ble referert i avisene om at det var helt uholdbart å la disse jentene være med oss til Tyskland.  Hun brukte til og med uttrykk som "offentlig prostitusjon"
Det var lenge før likestillingskampen mellom kjønnene kom.
Disse jentene skulle etter hennes mening være med oss som horer. Både vi gutta og jentene selv var både forbannet og oppgitt over denne holdning. Dette var skikkelige og greie jenter som hadde gått inn i denne tjeneste for å gjøre en ærlig innsats.
Reidun Nylænder (nå Stømner) fra Arneberg, var en av de som var der til tjeneste.
Politikerne på stortinget vek unna og lot seg påvirke til å si nei.

Vår troppssjef,  løytnant Per Solnørdal,  som også skulle bli vår sjef i Tyskland,  var en kjernekar. Han var utdannet i "Kompani Linge" i England under krigen og kunne dette "Håndverket". Det militære system er jo i utgangspunktet et autoritært system og må nødvendigvis være det. Det er krig vi skal utdannes til,  og da må vi bli fortrolig med blindt å adlyde ordre fra vår overordnede. I ekstreme situasjoner må vi handle etter kommando uten å tenke selv.  Stor forskjell fra det sivile liv.  Dette var forhold han var klar over og forklarte oss.  I vår tropp ville derimot han innføre en form for demokrati.  Han ville ikke praktisere kadaverdisiplin med pirkete holdninger. Vi satte veldig pris på ham for dette, og vi gikk inn i tjenesten med liv og lyst.  Hans lederegenskaper har preget meg senere i livet.

For å komme i god fysisk form hadde vi endel lange utmarsjer med og uten pakning. Som "eksamen" endte dette opp med å ta det militære marsjmerket. De fleste klarte det men det ble mange vannblemmer.
Skyteøvelser var også aktuelt. Vi hadde de kjente tyske mausere utlevert. Den gang i kaliber 7,92. De fleste av oss besto prøven til det militære skyttermerket.

En av de første dagene etter nyttår 1947 ble vi forflyttet til Vallemyrene leir ved Porsgrunn.  Her var det hårklipp for de mest langhårede og alskens sprøyter både foran og bak.  Utdeling av britisk "pay book" - Army Book 64,  vårt identitetsdokument,  samt gjennkjenningsmerke som skulle henge i en snor rundt halsen. Dette ble populært kalt for "Dødsmerket"  Vi var 375 mann i dette frampartiet KLAUS 1, som det ble kalt.
De neste transportavdelingene var KLAUS 2-3 osv.

Så endelig; den 10. januar marsjerer vi med full oppakning både foran og bak til kaia ved Herøya. Her var det et svært oppbud av journalister og fotografer.  Tysklandsbrigaden hadde topp interesse i nyhetsmedia på den tiden.

Ombord i båten bar det ned i våre "Lugarer". Køyene var innredet med 4sengehøyder, også her med halmmadrasser som støvet innmari. Vi bannet nok litt over denne "anti-komforten", men humøret og forventningene hadde overtaket. Vi var jo på feltfot.
Livvester ble utdelt, og disse skulle vi ha på oss hele tiden under overfarten. Det var spådd storm, og den kom. Dessuten var det fortsatt mange drivende miner i farvannet, og dette var jo også et faremoment.

Ca. kl. 1900 kastet vi loss fra kaia og styrte utover Frierfjorden i snebyger og tett tåke.  Ute i Skagerrak fikk vi den første følingen med sjøgangen.     
 Noen av oss gikk helt fram i baugen for å  få  mest mulig ut av "Berg og dalbaneeffekten".   Leif Crawford Rolstad,  brigadens stabssjef skriver i si bok "Tysklandsbrigaden" 1983.  "Livbelter ble straks utlevert og måtte has på under hele overfarten - man skulle ut i meget minefarlige farvann langs Danmarks vestkyst.  Før avgangen ble livbåtplassene anvist og branninstruksjon gitt. Militærpolitiet satte ut vakt ved kantinen og organiserte seg for avpatruljering av skipet 8 ganger i døgnet med 3 mann av gangen.  Av soldatene forøvrig ble det organisert bøyevakter for og akter på begge sider og ved redningsbåtene og -flåtene (som ikke måtte brukes til "soling")

Det jeg husker fra overfarten var at ganske mange ble sjøsyke med oppkast og oppgitthet som følger denne tilstand.  For oss som ikke reagerte medførte dette at vi måtte frakte disse opp på dekk for å få frisk luft.  Med en blandingsstank av maskinos og spy ble appetitten også veldig dårlig.  Det hendte at vi ikke klarte å spise i det heletatt i spiserommet.  Vi tok med oss brødblingsene opp på dekk.
Rolstad skriver om dette: Mange trodde at sjøsyke under full storm gikk foran disiplin og innrettet seg  deretter.  Det var vanskelig å få overbevist soldatene om det motsatte.  Når det ble kommandert rydding av lugarer og tvungen lufting,  reagerte flere negativt.  Saken ble ordnet ved at alle motvillige ble båret eller slept på dekk.  Dette resulterte i at mange ble forbausende friske.

Overfarten tok 3 døgn.  Mandag den 13. januar klapper vi til kai i Kuxhaven.  Ett døgn forsinket. Skipets offiserer hadde feilnavigert,  og vi hadde vært helt nede ved vest- kysten av Holland.  Mange år senere fikk jeg vite av en Kongsvingerkar som hadde tjenestegjort i maskinen at det var endel alkohol med i spillet blant offiserene på båten.

Det første møtet med Tyskland var et sørgelig syn.  Forvridde kraner og ruiner i den lille havnebyen.  Det skulle bli et vanlig syn under vårt opphold der nede.  En episode som Rolstad beskriver som ikke vi var klar over: Ved havneinnseilingen til Kuxhaven var det kommet ombord en tysk los som tidligere var tysk marineoffiser, en kommandørkaptein.  Han kjente igjen fartøyet som den tidligere hjelpekrysseren "Togo",  og ble forbannet over å finne at skipet nå brakte norske okkupasjonstropper til sitt eget land.  Han mistet besinnelsen og benyttet et ubevoktet øyeblikk til å gi babord ror og full fart i maskinen for å kjøre fartøyet rett inn i kaien.  Manøveren ble avverget i siste liten av befalet på båten.
Denne hendelsen ble holdt unna norske nyhetsmedia. Det kunne ha skaket opp norske familier, og man ønsket heller ikke å gi næring til tyskerhatet hjemme i Norge.

Vi ble innlosjert i en britisk transittleir over natten til den 14. januar.  Så var det ombord på tog som skulle frakte oss til Northeim,  en liten by ca. 3 mil nord for Gøttingen.
Det var også der trangt om plassene i nedslitte vogner og et tydeligvis et enda mere nedslitt lokomotiv.

Vi hadde væpnede vakter i alle vogner i frykt for sabotasje, og det var mange ganger det var stopp, også på åpen linje.  Etter en lang stans ble det opplyst at det var sabotasje på lokomotivet. Visstnok noe med kullristene. Det tok en hel dag før vi var fremme i Northeim.  En distanse på ca. 30 mil. Etter overnatting i Northeim,  dro vi til vårt endelige tilholdssted i Holzminden,  en liten by ved elven Weser.

Denne byen var spart for krigens bomber. Bare broen over elven var ødelagt.
Her hadde Hitler bygd opp en skikkelig militærleir.  Hele det inngjerdede område var vel på ca. 50 dekar. Her var bygd opp 5 stk. 3 etasjers kaserneblokker for mannskaper og i tillegg kjøkken med spisesal og kantinerom,  store garasjer med verksted, samt gymnastikksal.
Her skulle artilleriet og ingeniørvpenet ha sitt tilhold. Vi var en tropp fra Hærens samband på 35 mann som var delegert til artilleriet.

Så begynner jobben vi i første omgang skulle utføre. Det var å sette i stand kasernerommene for hovedstyrken som skulle komme den 20. januar.  Det bestod i å bære på plass garderobeskap og senger på alle rommene. Vi gjorde dette unna med iver og lyst, og regnet med at vi var ferdige. Men det var dumt.  For å holde oss beskjeftiget måtte vi bytte om på dette "møblementet".  Det var å flytte skap og senger fra rom til et annet.  Vi var virkelig forbannet,  inklusivt  vår troppsjef,  kaptein Solnørdal.

En episode fra andre natten husker jeg veldig godt: Jeg hadde vakttjeneste og var satt til å passe på en garasje i yterkant av leiren.  Fra andre kanten av det store leirområde kommer en mann imot meg.  Dette var om natten.  Hva ville han?  Jeg tar ladegrep på maskinpistolen og er klar for å skyte varselskudd i bakken ved siden av beina på vedkommende.  På ca. 30 meters hold roper jeg, "Halt, Was Willst du hier?"  Han mumler et eller annet som jeg ikke riktig skjønner og fortsetter imot meg.  Han stopper på ca. 2 meters hold og nu er pistolmunningen rettet mot ham. Han forteller meg at han selv er sivil vaktmann for "North German Timbercontrol".  Han passer på et tømmer lager på andre siden av plassen.  Han følte seg vel som en slags kollega,  og var i realiteten harmløs.
I ettertid er jeg glad for at jeg klarte å beholde besinnelsen og unnlot å skyte. På bakgrunn av parolen vi hadde fått om at vi måtte være forberedt på at det var mange fiendtlige elementer i det området vi skulle oppholde oss,  kunne dette blitt en tragisk situasjon. Vi hadde nemlig fått beskjed om at vi ikke skulle ha noen kontakt med den tyske sivilbefolkningen.  Det var såkalt fraterniserningsforbud.  Når vi gikk ute i byen hadde vi også ordre om å ikke vike for sivilbefolkningen på fortauet.  Vi skulle med andre ord ikke vise vanlig høflighet.
Vi skulle også være bevæpnet når vi gikk ut i byen på fritiden, men etter ca to uker hadde vi også et mer avslappet forhold til dette.  Befolkningen var ikke farlig, heller tvert imot.  De var nesten pinlig servile.

Inntil hele styrken var kommet, hadde vi egentlig lite å gjøre. Det var oppstilling om morgenen, og vi som hadde kjøretøy ble beordret til å trimme disse. Radio og telefonmannskapet trente på dette. Det eneste som egentlig var militærliv var leirvakt.

Etter kort tid slapp jeg også unna dette. Grunnen var ganske spinkel. På frivakta om natten hadde vi ordre om å ligge fullt påkledd med støvler og anklets.  På grunn av et arr fra et huggsår i venstre legg var det vondt å ligge med ankletsen.  Jeg søkte om å få ta den av på frivakta om natten, og var var hos legen med dette,  og da var det fullt fritak for vakttjeneste.  Dette var jo en fordel for meg, men det viser hvor pirkete noen militærpersoner kunne tolke sin rolle. Det var vel nok folk til denne tjeneste og jeg var glad til.

Som erstatning for K. soldatene som ikke fikk bli med oss, fikk vi tre "modne" damer (ca. 40 år) hjemmefra som tok seg av kantinedriften.  Her skulle det ikke bli noe "trusefall",  og det ble det da heller ikke.  Jeg husker vi sto i vinduet og ropte velkommen til våre "Tanter".  De tok det med godt humør, og var i vennlig stemning. Svanhild Nyeng fra Kongsvinger var en av disse. 
På fritiden ble det da å oppholde seg i kantina. Rundt et bord var det plass til 8 mann, og vi tok da en runde med øl. Det var "Ut å pess og inn og drekk" som trøndera sier.

En oppgave kom i påsken:  Vår tropp fikk i oppdrag å dra opp til Bodenwerder,  en liten "Dorf" ved Weser et  par mil nord for oss. Ordren var å slå ned et opprør i en leir for såkalte "Displaced persons".  Dette var restkrigsfanger hovedsakelig fra Polen.
Vi utstyrte oss med full krigsoppakning og dro av gårde.  Hvorfor vi sambandssoldater av alle skulle ut på dette oppdrag kunne vi ikke skjønne.  Mulig det var vår troppssjef som ønsket litt "Action" i all kjedeligheten.  Leiren vi kom fram til lå litt nedenfor veien. Vi stoppet opp og gikk i stilling i veggrøft og bak bilene.  Kaptein Solnørdal og sersjant Olsen gikk så med pistolene klar til skudd nedover til leiren. Hva skjedde så?
Ingenting; leiren var tom, og den var ribbet for alt som kunne fjernes. Vannkraner, lyspærer, armatur og dørklinker. Vi ble der hele påsken for å passe på ingenting. Toppen av kjedelighet.

1. juli skulle vår tjeneste være avsluttet. Vi dro da til Hamburg 22. juni for utreise derfra. Det som møtte oss der da skipet la til kai,  var norske jenter som kom nedover og skulle bosette seg i Tyskland.  Disse hadde hatt så intim kontakt med tyskerne, at de valgte å dra til sine kjærester for å bosette seg.  Hva de enn hadde gjort hjemme under krigen,  hadde vi virkelig medfølelse med disse som skulle til dette landet med all armod og elendighet.  Noen kom også med små barn. Vår barmhjertighet tok overhånd.  Vi hjalp de med bagasjen til deres første forlegningssted i Hamburg.

Sankthansdagen seiler vi inn Oslofjorden etter vårt kanskje mest begivenhetsrike halvår.
Vårt oppdrag var over,  og nytt mannskap overtok.  Det skulle vare helt til 1953.

Vi skulle bli de første pionerer som med våpen i hånd dro ut på fremmed jord for å opprettholde fred og orden. Senere skulle det vise seg at norske soldater inntil i dag må gjøre en innsats i andre deler av verden med samme formål. Vår håndbok som vi fikk utlevert hadde tittelen "Til Tyskland for freden".  Det samme motto har våre soldater som senere skulle tjenestegjøre i Libanon, Gaza, Bosnia og andre steder på vår klode.

Kongsvinger juni 1997.

Terje Sternberg.