Den jomfrunalske skjære.

Skjæren - den lystige peppermø -
nappet et korn der hun gikk i frø.
Kråkemann - nærsynt - på frierføtter -
han gjorde seg til, og halte i røtter

Men katten, den lå innved heggerot
og fantaserte helt fritt om fugleblot
i spurveflokken ved trappens fot
- mens kråkemann samlet sitt ville mot.

Men den vingede, aldrende, lystige mø
hadde ikke en sjel som den hvite snø.
Hun så den piskende kattehale
og tenkte som slik: "....så fanden gale.."

Hun listet seg inn med forsett i hodet,
og mente at katten, "han vil ikke tro det
at jeg besitter en frekkhet så stor -
der finnes ei maken på hele vår jord..."

Hun lurte seg rundt, og skulle just til
å klype rett kraftig, da kråken som pil
i brunstens forblindende sans - i et hopp -
satt på ryggen av møens befjærede kropp.

Hun klemte dog til i siste sekund
men skrek så rent vilt i farens stund
og basket så hardt for mødommen sin,
at katte - Mons ble  til en strek og et hvin.

Så satte hun nebbet i kråkenakke
og stakkaren måtte nu ta til takke
med vingeslag og nebb og klo
før han ribbet og matt kunne tørke sitt blod

Spurvene ble ikke kattemat,
men katten fornyet sitt skjærehat,
Kråkens potens ble ikke så stor...
men neste gang går han til kråkemor..

Skjæren - den dydige peppermø -
kan muligens ennå unngå å dø
som jomfru - skvavatt,  hi-hi-
om skjæregutt somler seg til å fri..
------------------------- --
Musikk: Skjæreskrik.
Eilif E. Vestad 
 Tilbake til ord for dagen