Glimt fra livet som soldat i Tysklandsbrigaden

Fortalt av H. Brynhildsen og tegnet av Andreas Hauge

 Noen av oss hadde sett ruiner før. De som kom fra Finnmark visste hvordan en ruinby
 skal se ut når bomber og branner har ødelagt så mye at flere bomber og flere branner
  bare kan rote opp i asken og grushaugene - - Alle hadde hørt eller lest om de
 fantastiske ødeleggelsene, at man kunne kjøre time etter time uten å se et heilt hus. På
 grunnlag av slike skildringer hadde vi dannet oss et bilde av en tysk storby etter
 krigen.

 Men vi forsto at selv ikke den flinkeste skribent kan formidle til annen - mann de
 voldsomme inntrykk som ødeleggelsene har gjort på ham. Han kan fortelle hvor mange
 hus som er jevnet med jorden - at alle husene er jevnet med jorden. Men han kan ikke
 gjengi den følelsen av ufattelighet overfor en slik jettevandalisme - den følelsen vi
 hadde første gang vi sto i en tysk etterkrigslandsby

 Siden ble vi vant til ruinene. - Den ene byen var lik den  andre - med utbombede hus og
 kjempemessige mursteinshauger. - Et halvt løsrevet, rustent skilt med påskriften
 "Schmuck" oppe på en enslig murvegg kunne kanskje få oss til å dra på smilebåndet.

 Ruinhaugene fortalte om materielle ødeleggelser som - omregnet i kroner - bare kan
 uttrykkes i astronomiske tallkolonner, uforståelig for andre enn astronomene selv.
 Men den bunnløse elendighet som noen mennesker, eller menneskeruiner, uttrykte,
 den forsto vi. Og den kan ikke beregnes.

 Som kjempestore rullesteiner av jern og stål lå sønderknuste, utbrente, Tigertanks
 langs veiene, inne i skogene mellom  kraftige, gamle eiker, eller ute på et jorde der
 ville valmuer vokste opp mellom forvridde larveføtter mot et krumbøyd kanonløp.

 Det ga en liten kriblende seierherrefølelse å se krigsmaskinene, "Dei Wehrmacht"
 ligge knust og gravlagt, uten en sjanse til å  komme i gang igjen. - Vi tok gjerne fram
 fotografiapparatet og knipset et bilde med et par Olagutter oppe på kanontårnet -
  som en tapper Tarzan på en nedlagt løve.

  Tyskere kan være de mest rørende naive mennesker i verden. Så naive at man fristes
 til å beskylde dem for iallfall i noen retninger  å ha "varig svekkede sjelsevner".
  De kunne vanskelig forstå at den enestående gjensynsgleden de følte ved å se
   nordmenn igjen, ikke var ubetinget gjensidig.
- Derfor var det vel få Olagutter som ikke en eller annen gang traff på den gledes
 strålende tyskeren som kom løpende over gaten med hånden utstrakt til en  hjertelig
 hilsen.
 Og så kom hele historien om "den gangen han hadde vært tre år i Norge, hvor vakkert 
 han syntes landet vårt var med høye fjell og blå fjorder - og mange vakre piker.
  "- Ja, schønes Land Norwegen, schønes Land. Aber kalt ja,  furchbar kalt" - - 
  Men det måpende, uforstående og forurettede uttrykk i tyskerens ansikt når det  gikk
  opp for ham at vi ikke var helt på bølgelengde var som regel verd det ellers noe pinlige
 opptrinnet.                  
                                                                                                                  

  Pinadø, jeg blir reint nerrvøs jeg ta å høre på denna hælvetes  kaklinga - ikke noe rart
 at det går gæli noen ganger når`n ska  væra nøtt tel å kjøre midt oppe i et sånnt
 mennasjeri!"

 Ja, jo. Det kunne nok hende det vel så ofte hendte ulykker på grunn av for stor fart. 
 Enhver sjåfør og jeep med litt æresfølelse i livet ville jo komme dit hvor veien smalnet
 til en spiss - så fort som mulig. Men en slik jeep var ofte litt av en villstyrlig unghest.
 Rett som det var kunne den se sitt snitt til å fly ut.  En merket liksom ikke farten før
 det smalt. -  Men da merket man den også.

 Ærverdige gamle kirketårn med Malm-klingende klokkespill,  tunge byporter med
  metertykke murvegger, trange rundsteinsgater og skiferkledde hustak - kjennetegner
  middelalderbyen Goslar .
  Det er byen som har tusenårige tradisjoner, byen der konger og keisere har bodd på
 det vakre Kaiserpfals, slottet som er like gammelt som byen selv. I ryggen har Goslar
  de høye Harzfjellene som strekker seg milevidt innover mot Brocken dit heksene har
  fløyet hver St. Hans i uminnelige tider. 
 Og nedenfor slottet og byen ligger det store  slettelandet der  noen av 30-årskrigens
 blodige slag ble utkjempet.

 Nordmenn er ikke de første skandinaver som har holdt Goslar besatt. Svenskene var
  før oss med en "brigade" allerede under 30-årskrigen, og "brigadesjefen var ingen
  ringere enn Gustav Adolf.

 Selv om Goslar ikke er noen moderne by, og svunne tiders veivesen ikke har tatt  med
 i bergningen at bilen en dag skulle oppfinnes, var det faktisk mulig å komme gjennom 
 gatene selv med  en tretonns Lorry. - Men da kunne man riktignok ikke være så
 fintfølende om et 2-300 år gammelt hushjørne ble tatt med på lasteplanet  i farten.  
  "Forsyningene må fram" (Motorer til Feltdepot, penicillin til sykehuset  på
  Fliegerhorst etc.)

 "--Wie geht`s?" "--Hææ, jau, jo got dankesjøn, kanskje do villst ein siggaret hab  - - ?"

 "- - Neitaræsammennåa! Sår`u ikke den filmen i undervisningsbrakka du kanskje, like
  før vi reiste, og forresten så har`u låft morra de at "du skulle passe godt på deg selv"

  Det var nok mange farlige fristelser som møtte oss unge og uerfarne Olagutter i
 Tyskland. Alt første kvelden på streeten  etter "karantenetida" innenfor leirområdet,
  var det fristelser  å se på hvert eneste gatehjørne. -
  Det blir nok mange Olagutter som aldri kommer til et land igjen  med så mange
 fristelser - - - - - - - - - - - - - Akk ja!!

Situasjon uten kommentar!!

Det var ikke bare morsomt å stå foran en overordnet og bli skjelt ut for å være en doven slamp, en skam for kompaniet, for å være "brigadens slappeste soldat".
Noen tok seg til  og med nær av det og gikk så langt som til  å love bot og bedring.
Men andre overhørte med stoisk ro alt snakk om døgn og mulkter og alle trusler om  "gratis flybillett hjem"
Likevel var det ikke riktig å glemme at det å bruke kjeft var en stor del av de overordnetes jobb, noe de hadde god betaling for. Og noe skal man ha igjen for  skattene også.
- Siden kan man finne fram blant soldaterminnene til en slik "på-kompanikontoret-episode."  Utvilsomt vil da den rasende figuren komme  i et noe komisk skjær.

Noen ganger hadde vi råd til å spandere bort en sigarett også for å glede en nikotinhungrig sjel.  Det hendte nokså ofte til og med. 
Men det skulle helst ikke  gjøres på åpen gate - for ikke å lage et lite pantomimisk drama av sultne øyekast. Kanskje ga vi bort en og annen gang bare for å gardere oss - for ikke  å bli bommet for stumpen, "die Kippe".  Det var for jævlig.
                                                                                                                                                   

                            Haben Sie Zigaretten zu verkaufen?"

Det var han som sto på gatehjørnet om kvelden - helst i skyggen - og viste fram  et fotoapparat eller en kikkert og skulle ha så og så mange sigaretter eller mark. Helst sigaretter. Så kunne han gjøre forretninger videre.
- Vi hadde som regel sigaretter å selge. En og annen kan kanskje si at han var  stø nok til ikke å benytte seg av en slagen fiendes elendighet. Men ikke så mange.

"Zum Andenken an - -."

Mat er mye bedre enn ære når en er sulten. Og tyskerne var mer enn villig til å selge litt ære - når de kunne få et par pakker røyk eller noen mark for den.
For så vidt bød det ikke på særlig store vanskeligheter å bli "Ritterkreutzträger"  eller eier av Jernkorset med eller uten eikelauv. Et papir med Hitlers  "egenhendige" underskrift eller en stein fra Riksdagsbygningen kunne også gjøres om i noe med
litt større næringsverdi. Utlendinger er så begeistret for souvenirer.

Alt som inneholdt en viss minimumsmengde alkohol, het i Brigaden Schnaps  (dog ikke vin). Schnaps kunne være alt fra skotsk Whisky til Selbstgemacht  (Heimavla). Det første kunne så godt som bare erverves gjennom sersjanter eller høyere befal og deres rasjoner. Selbstgemacht var derimot et tysk produkt og måtte skaffes  gjennom tyske bekjentskaper.

Kantinen var det samlende midtpunkt i vårt daglige soldaterliv.  Når dagens strev  med eksersis i sol og regn og endeløse timer  på et kontor var forbi, da møttes vi på kantina over ett, eller helst flere krus øl, eller bare en kopp te.
I kantinen hersket "asylrett" hvor ingen andre enn soldater av rang opp til korporal hadde lovlig adgang. Der kunne vi skjelle ut alle våre overordnede fra den minste
sersjant-viktigper til den mest stjerneprydede oberst. Ingen kunne høre det, og ingen ilegge døgn. -- Vi leste aviser, hørte de samme  melodiene fra orkestret og hadde få
bekymringer bortsett fra små kjærlighetssorger og frykt for utmarsj neste dag..
Men minst to ganger i måneden - hver gang vi hadde fått lønning  - hevet vi oss opp over dette hverdagslivet og feiret dagene og oss selv med et bølgende ølslag.
Da fikk tyskeren bak disken ikke tid til å tørke svette, da måtte  kranen stå åpen kontinuerlig, og orkesteret kunne likeså godt først som sist pakke ned instrumentene.
For når ølkrusene sto tett som en skog på bordene og etter hvert  tømtes og fyltes igjen, da steg sangen fra et virkelig mannskor mot taket og overdøvet all annen lyd.
 Dagen derpå var det mange som sløyfet frokosten.

"- - Je skulle hatt noe fin frukt tel i kveld -  men han må itte vara for overmoden!"

Det var stor ståhei (for ingen ting) i Stortinget, i avisene og mann og mann i mellom da det var snakk om å sende  kvinnelige soldater til Tyskland for å gjøre tjeneste i  kantinene der. Noen mente at de unge jentene ville bli utsatt for så mange fristelser at deres uskyld ville komme i stor fare. Andre, deriblant jentene selv, mente at de  vel var voksne nok til å ta vare på seg selv og sin dyd.
Resultatet ble imidlertid i første  omgang at bare "modne" kvinner skulle sendes nedover.
Onde tunger hvisket mye om  at disse kvinnene ikke bare var modne,  men temmelig  overmodne. Siden kom det unge jenter nedover også.

RUSSERNE

Ikke alle Olaguttene var så heldige at de kunne komme over "Rødehavet" mellom  Vestsonene og Vestsektorene i Berlin - i alle fall ikke under luftbroperioden. Men en og annen var på besøk der også - med fotografiapparat over skulderen.  Og selv  om ikke Kamerat Ivan hadde lov til å "fratte" med andre soldater, så kunne han ikke godt la være å hilse på folk som han har felles landegrense med. Det gjaldt bare å få oppklart mysteriet med flagget på skulderen, det lignet så merkverdig på det engelske, syntes Ivan. Siden var alt bare fryd og gammen.

Det vil si inntil det kom en kar som mente noe annet, Da var det best å stikke halen mellom bena og komme seg av gårde.  - Ingen skadelig påvirkning fra borgerlig, kapitalistisk, reaksjonært dollarimperalistisk hold, takk!

AMERIKANERNE

"- -Lysholmer er nå itte værst den hell` da----!"
Det var nå så rart med det at han Ola ville ikke være dårligere kar han enn de andre.
Ikke om de kjørte rundt i private dollarglis og hadde flust med dollar i lommen og kjøpte pelser og nylon til de peneste jenten i byen heller. Men det var nå slik at han Ola han måtte for det meste bare se langt etter alle de fineste sakene i yankee`ens kantiner - ller Snack-bars som de kalte dem selv. En kom ikke langt med en shilling  der, - "scrips" - okkupasjonsdollar måtte til.  Men det hendte jo at en vennlig sjel med norsk blod langt ute i slekten, kunne rive i en runde. Det hendte. Sure!!

Amerikanerne syntes visst det var morsomt med realistiske øvelser - å peke sånn ekkelt på en med et usikret gevær. Men de forklarte jo sammenhengen siden og sa at de bare hadde lekt at de var på spionjakt. En tyvepakning Camel f. eks. gjorde alt godt igjen.

ENGELSKMENNENE

Engelskmennene utmerket seg ved en nærmest sykelig trang til å pusse og presse de forskjellige uniformsdeler etter de mest originale mønstre. Støvlene skulle være polert, ikke pusset, og battle-blusen skulle i det minste ha 7 presser i ryggen, og den mest originale måte å presse på var à la foldeskjørt med 6 opp-og-nedgående  presser og en tversgående.
Ellers var mulighetene legio, det kunne være svinger fra midten og utover, presser som gikk diagonalt fra hofte til skulder etc. Luen skulle stives opp med en papplate og fortrinnsvis henge på tre hår. Når den kunne sitte så meget på skrå, skyldtes det
sannsynligvis at luen klistret seg fast i alt det fettet som engelskmennene helte opp i håret.

MANØVRENE

Lopshorn - Putlos - Lüneburgerheide - Padborn er navn som sikkert aldri noen av Tysklandssoldatene kommer til å glemme.
 Det var på manøver vi skulle vise hva vi hadde lært av krigshåndverket under Tysklandsoppholdet, det var da vi var virkelige soldater i felt. - Og ikke en flokk fordervet ungdom som vesentlig bedrev umoral - slik som mange hjemme syntes  å tro. Hvem husker ikke den gangen da de måtte krype med geværet i handa gjennom grå gjørme på Lopshorn, hvordan de måtte slite og dra for å få en bil opp av søla igjen og komme videre med forsterkninger til et truet frontavsnitt.
Eller den gangen et fiendtlig støttepunkt ute ved havet på Putlos skulle stormes.  - da regnet pisket skrått mot ansiktene og laget strimer i all skitten langt nedover halsen. Og de som sto vakt under en full desembermåne, de glemmer det nok ikke.
Det var hardt slit og hyggelige kvelder rundt et flammende bål  - om hverandre. - Da smakte det med rykende varm lapskaus og en røyk. For vi visste jo at det bare var øvelse, at hele  "krigen" en vakker dag ville bli avblåst.
Og så kunne vi reise hjem til sivilisasjonen igjen.

Også livet i brigaden kunne by på enkelte små overraskelser. Forøvrig var en PIAT-bombe en ting man helst skulle omgås med en god del ærbødighet.

"Men i heiteste, hule helsike, kan du aldri få inn i det fordømte kålhue ditt at det ikke er dårlig folkeskikk å spise med hjelmen  på her?"
Manøver er manøver, og spillets regler skulle helst følges. I alle fall så lenge det  fantes striper eller stjerner i nærheten. Ellers var ikke stålhjelmen det kjæreste plagget vi kunne  tenke oss.

.

Danskene.

Danskene behandlet alltid sine fanger utmerket. Det var faktisk nærliggende å tro at deres menyer representerte et meget viktig  våpen under slagene dansker og nordmenn i mellom.
Ellers er det selvfølgelig ikke meningen å insinuere at våre gutter løp over av matmessige hensyn. Forresten var det ikke så stor skade skjedd om danskene fikk noen fanger. De fikk gå igjen med en gang etter å ha levert fra seg sigarettene. Og da hadde de et stykke pølse i lomma i stedet. Krigen var gemyttlig nok den.

Den danske "Basse"
- klengenavnet på danske soldater.

Høyt over Schleswig Altstadt, den gamle bydelen i Schlewig, over de flate jordene og de lave, grå husene ved Schleifjorden, rager tårnet på Domen opp. Lenge før man kommer inn til byen fra Eckernførde, fra Rendsburg  eller Flensburg, ser man det skarpe spiret tegne seg mot himmelen over horisonten. Ikke så langt unna kirken ligger Seefliegerhorst der brigadesjefen hadde sitt hovedkvarter og der Sambandskompaniet, Feltdepot og Brigadesykehuset lå.
Nede i selve byen hadde M.P.-karene sitt H.Q. (Head Quarter) og et annet sted regjerte Ltn. Fjordholm over alle matforsyningene - Supply Depot. Ellers er nok steder som Schleihalle, Dänisches Haus og Three-Ways-Club vel så minneverdige som Domen og kasernene. Særlig det første stedet må vel betegnes som motsetningen til Domen og
kirkeparadene der.

PERMREISER

"- Sig - er alle Nordmænd lige så begeistrede for våres elefanter siden I er kommet  li`e hid  til København?"
Joda, elefantene var bra nok de. Men det var kan hende andre dyr som var vel så ettertraktet.
København var så visst ikke noe dårlig sted å tilbringe et par dagers perm i så måte.
Byen har jo visse likhetspunkter med Paris - i alle fall om natten.

" - Fanken også! Der har vi et par a døm dærre fordømmade Olagutta igjen.
Vi stikker a` og lar`øm tru døm er aleine i hele by`n."

Det var ikke til å unngå - vi traff hverandre igjen på de merkeligste steder, enten det nå var oppe på toppen av Eiffeltårnet eller nede i katakombene i Roma. Og hver gang
følte vi oss litt snytt fordi vi ikke var de eneste nordmennene der, men måtte dele severdighetene og oppmerksomheten overfor uniformene våre med andre.                              

Denne tegningen kan vi ikke ha tekst til. Det går ikke an å snakke om slikt. Kæpte`n kunne få høre det, og da ble det bare en hælvetes masse bråk ut av det.

"Lekker liten ting - hva? Koster bare 200 Mark kontant på labben - eller for å holde oss til valutaen - 1000 sigaretter. I kantina koster 1000 sigaretter omtrent 60 kroner, 200 Mark er 300 kroner. Det er - mine herrer - 240 kroner netto!"

Vi hadde strevd temmelig mye for å få ned i sekkene alt utstyret vi skulle ha med nedover. Og mindre strev ble det ikke når vi pakket for hjemturen!

Spesielt vanskelig var det nok for musikkelskere som hadde forøket utstyret med en jazz-gitar eller et trekkspill.
Det var nok av dem som tilbrakte søvnløse netter i fortvilte grublerier over hvilken måte man best skulle lure tollerne på.  Det gikk helst godt.