Preken til 14 s. e. Pinse: Mt 5,43-48

 Denne teksten er en del av bergprekenen, en samling med oppfordringer og
 påbud til hvordan vi skal leve. Men det er vanskelige krav. Lista er lagt høyt,
 svært høyt. Ikke se på damer uten begjær. Ikke si så mye mer enn ja og nei.
 Gjøre godt mot dem som gjør ondt mot oss. Og altså elske våre fiender. Elske
 våre fiender. Dette er altså denne søndagens tekst, ikke noe jeg har plukket fordi
  jeg skulle snakke til dere, men det blir jo en ekstra trøkk i en slik utfordring når
 den framsettes til soldater. Dette er en av de tekstene som virkelig viser hvor
 radikal Jesus var. Hvor annerledes budskapet hans var. Elsk deres fiender.

 Det framstår nesten utenkelig. Å gå til en du over hodet ikke kan fordra, også gi
 ham en gave mens du sier denne skal du ha fordi jeg er glad i deg. Vi gjør bare
 ikke slikt. Vi smiler og hilser til naboen vi har kranglet med i flere år, men å
 skulle gjøre noe mer, noe ekte. Det vrenger seg i meg bare ved tanken. Jesus har
 helt rett når han sier at vi er snille mot dem vi liker. Familien, i hvert fall deler av
 den. Venner. Gode kolleger, det er kanskje noen av de andre også. Men vi
 strekker oss ikke til våre fiender. Og i hvert fall ikke dem som står oss etter
 livet. De som utløser masse adrenalin og sinne bare jeg tenker på dem. Jesus
 oppfordrer til at jeg skal elske dem. Være snill mot dem. Gi dem alt godt. Dette
 er brudd med det menneskelige. Det naturlige. Det nærliggende.

 Men når Jesus gir oss denne utfordringen, eller påbudet, så tenker jeg at han
 gjør flere ting samtidig. For det første viser han oss at Gud er annerledes enn
 oss. Guds rettferdighet er helt forskjellig fra vår rettferdighet. Slik Guds
 kjærlighet er annerledes enn vår. Og dette er noe vi skal være takknemlige for,
 fordi det betyr at også vi lukkes inn i Guds kjærlighet. Dette er hele åpningen for
 oss inn i Guds rike.
 Samtidig skal vi være ydmyke for at Guds kjærlighet er annerledes enn vår, og
 prøve å lære av det. Vi bør ikke være så firkantet som mange av oss har lett for
 å bli når vi snakker om rett og galt. Mange, meg selv inkludert, mener å vite med
 skråsikkerhet hva som er rett og galt. Men når Guds rettferdighet er forskjellig
 fra min, så skulle jeg kanskje ikke være så sikker. Og dette leder meg inn på en
 annen funksjon ved Jesus krav. Det blir ikke så lett å peke på andres
 tilkortkommenhet når listen er lagt så høyt som her. Det blir vanskelig å tenke
 eller si at du klarer ikke, men jeg klarer. Derfor er jeg bedre enn deg. Jesus gjør
 det helt klart at ingen av oss er gode nok. Vi kommer alle til kort. Men Gud er
 der for oss like vel. Vi måles ikke slik av Gud som vi måler hverandre. Og den
 naturlige konsekvensen blir at vi bør måle hverandre etter den samme
 rettferdighet som Gud legger til grunn. Ikke den vi har snekret selv. Den som
 sannsynligvis har mer fra Djevelen enn fra Gud.

 Men jeg tenker også, at der Jesus sier skal, så burde han kanskje sagt bør. Nå
 skal jeg være litt forsiktig med å legge ord i Jesus munn. Men vi vet alle
 sammen, av egen erfaring, at vi ikke blir slått direkte til jorden av et lyn om vi
 ikke følger Jesus ord. Påbudene hans får ikke direkte synlige konsekvenser her
 og nå. Og jeg tilhører dem som ikke er så sikker på at vi kommer til helvete alle
 sammen om vi bryter dem heller. Men når han like vel sier at vi skal elske våre
 fiender, så tror ikke jeg han bare sier det for å lære oss noe om Gud. Eller for at
 vi skal se vår egen tilkortkommenhet. Eller for at vi skal avfeie det som umulig.
 Jeg tror Jesus viser oss helt konkret og eksakt veien til et bedre liv. Nå skal jeg
 være forsiktig med å prøve å preke livsvisdom til mennesker som har levd mye
 lenger enn meg. Men jeg tenker at vi ikke blir lykkeligere av å hate andre. Være
 sinte. Bære på urett. Jeg blir ikke lykkeligere av å være sint på naboen. Eller
 tullingen på jobben. Jeg blir ikke en gang lykkeligere av å gi utløp for min
 frustrasjon over kjøringen til andre bilister. Å gi etter for sinne, bli rasende, eller
 et ganske betegnende ord i denne sammenheng, bli ærlig og redelig forbannet!
  Er menneskelig. Det kan være velbegrunnet. Det kan sågar være rett ut fra vår
 rettferdighet. Vi ble utsatt for noe galt. For en soldat kan det være en reaksjon
 som redder livet hans. Men det kan også være et opplegg som koster ham livet.
 Uansett, det er ikke sikkert vi blir lykkeligere av å hate. Jesus holder opp for oss
 et ideal, som om vi klarer å følge det også leder oss til gode liv. Og dette blir
 Guds visdom og kjærlighet i praksis. Jesus sier også at Guds rike er i blant oss.
 Ja, det er det, og dette er en bit av det. En del av veien til det.

 Menn, og soldater, har lett for å holde opp idealer med store overarmen og mye
 aggresjon og fokus på å få vår rett. Men når jeg ser på menneskene rundt meg
 så ser det ut som om de som ikke tar ting så alvorlig er lykkeligere. Blide
 mennesker ser gladere ut enn sinte mennesker. De har det bedre. Og Jesus vil jo
 at vi skal ha det godt. Gud er kjærlighet. Og det er ut fra kjærlighet Jesus kom til
 jorden og ble menneske. Og da er det nærliggende å tro at også dette påbudet,
 at vi skal elske våre fiender, blir gitt ut fra kjærlighet. Vi skal elske våre fiender,
 ikke bare fordi de fortjener det. Det er faktisk ikke så interessant. Vi skal elske
 våre fiender, fordi det er bedre for oss. Og samtidig, om vi klarer å strekke oss
 så langt, så blir vi også kanskje de kraftigste verktøyene både for å skape fred,
 og for å spre budskapet om Gud.

 Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd, som var er og blir, en sann
 Gud fra evighet til evighet. Amen.

           Tilbake til jørstadmoen