De siste fjorten dager av juli ble viet forberedelsene til Tysklandsferden. I Vallemyrene leir ble Transp. kp. endelig sammensatt, og reisen til Tyskland tok til tidlig om morgenen den 1. august med innlasting på troppetransportskipet "Svalbard". Ved middagstider forlot båten Herøya med kurs for Tyskland. Båten fulgte norskekysten et langt stykke, og ved 23 - tiden om kvelden forsvant Norges klipper i det fjerne. Været var helt utmerket, og det ble en fin kveld med måneskinn og rolig sjø.
      Mange syntes det var vemodig å forlate gamle Norge, men de fleste ventet mest på hva vi skulle få se og oppleve i Tyskland framover. Og det er klart vi var spente. Å reise ut av landet for å gjøre militærtjeneste hørte liksom ikke til den norske hverdag. Verken far eller onkler hadde erfaringer i den slags. Men vi følte oss ganske gode. "Stridsdyktig A" som det sto i boka var ensbetydende med det beste, og når man er i 20-års alderen legger man vel ikke skjul på at en er blant de spesielt utvalgte. Det styrker selvtilliten. På forhånd var vi grundig informert om hvordan vi skulle oppføre oss. Det ble lagt stor vekt på korrekt fremferd. Enhver tanke på at vi skulle reise ned til Tyskland for å hevne 5 års okkupasjon av Norge ble grundig og systematisk knust. Vi skulle være i fredens tjeneste, og derfor var tittelen på den boka hver av oss fikk utlevert før vi reiste fra Norge "Til Tyskland for freden".
     Ut på ettermiddagen neste dag dukket så selve "Das dritte Reich" opp i horisonten, og i de tidlige kveldstimer la "Svalbard" til ved kai i Cuxhaven. Togreisen som foregikk til Northeim neste dag var selvfølgelig en opplevelse, men landskapet var trist og flatt. Vi passerte Bremen og Hannover og fikk de første inntrykk av krigens grufulle ødeleggelser. Det gjorde et voldsomt inntrykk på gutter som knapt hadde vært utom sit eget hjemsted før. Jeg siterer her litt av hva Thor Knutsen skriver om dette i boken "1949 - 1989 NORSK - TYSKE FORBINDELSER":

"----Jeg kommer aldri til å glemme øyeblikket da vi gikk i land i Hamburg etter et par døgn om bord i "Svalbard". Halvparten av styrkene var nokså medtatt av sjøsyke på overfarten. Sengekøyer, 4-5 i høyden og tett som sild i tønne med våpen og utstyr , gjorde at vi ikke var høye i bereten da vi i grålysningen gled inn på havnen. Det var et deprimerende syn. Vi syntes alt lå i ruiner. Så langt øyet rakk var det bare ødeleggelser. Sammenstyrtede bygninger og folk som hadde slått seg ned i ruinhaugene for å bo der. Det virket ufattelig på oss. Om jeg på forhånd hadde vært opptatt av tanken på hevn over herrefolkets fremferd i Norge, så ble den nokså raskt fortrengt. Folkene vi så på kaien i Hamburg var magre, grå og bleke, lutrygget og fillet og fortalte oss mer enn mange ord kunne skildre at her var det et slagent folk. Vi følte medynk med dem, men samtidig en viss skadefryd. Nå kunne de ha det så godt. Hjemme i Norge for bare noen år siden var det de som bestemte. De hadde drept mange av mine landsmenn, bombet mange av våre byer, torturert mange gode landsmenn, tatt maten vår og radioapparatene våre, beslaglagt avisene til eget propagandabruk, nektet oss å feire 17. Mai, nektet oss å heise flagget, forbudt bindersen på jakkeslaget eller nisselua på hodet. Å forsøke å reise ut av landet var ensbetydende med dødsstraff. "Skutt blir den som ." Ordene sto omtrent som truende geværmunninger over oss alle, unge som gamle. ---------"

     Da vi nærmet oss Northeim skiftet landskapet over til høye skogkledde åser med gamle ærverdige borger på toppen. Vi ankom Northeim ved 4 tiden på kvelden den 3. august. Northeim er en ganske liten by av gammel opprinnelse, gjennom byen går en gammel bymur fra det tolvte århundre og en stor del av husene stammer også fra samme tid. Kasernene hvor vi ble innkvartert er store 4 etasjers murblokker som ble bygd under forrige verdenskrig. Kasernene har tjent som "Unteroffizierschule" for "Wermacht". Innen kaserneområdet finnes også et hypermoderne svømmebasseng hvor Olympiakandidatene trente før Olympiaden i 1936. Svømmebassenget har for gutta vært som en oase i ørkenen, når det gjaldt å koble av fra dagens tjeneste.
     Etter en fjorten dagers tid overtok vi vognene fra brig. 471, og dermed alle transportene av matvarer fra Hannover til kompaniets lager. Fra dette lager ble så varene sendt ut igjen til alle norske og en del engelske avdelinger. Kompaniet forsørget med sine transporter ca. 12000 mann med mat. Dessuten leverte kompaniet fra eget bakeri ca. 100.000 brød pr. måned.
     Som et av de faste kjøreoppdragene hadde vi også transporten av post til og fra flyplassene Celle og Gutersloh. Før jul da forsendelsen av post til gutta tok til i store mengder dag for dag, måtte Transp. kps vogner settes inn i transport av post til og fra Danmark. Bilene gikk ofte den 970 km. lange strekningen 2 døgn i ett uten annen stans enn å lase inn post ved Padborg jernbanestasjon. Alt i alt ble det transportert 43.020 kg. post. Brigadens postmester uttalte seg om transporten med disse ord: "Postalt sett gikk transporten meget godt og uten Transportkompaniets medvirkning ville forbindelsen med Norge ha brutt sammen i denne tiden. Jeg tillater meg derfor på Brigadens vegne å takke kompaniet for vel utført tjeneste" Sjåførene i II og III Tropp, som for det meste sto for denne transporten, har all ære av dette. Bensintransporten rundt til de norske og engelske avdelinger ble utført av II tropps tankbiler som i løpet av 6 måneder alt i alt beløp seg til ca. 3.238.580 liter. Med dette kvantum ville en bil som bruker 1 liter pr. mil kunne kjøre 760 ganger rundt jorda.

Det blir for mye å nevne alle de transporten kompaniet hadde, men tallene over hva de har kjørt taler for seg selv. Biler tilhørende Transp. kp. merket N 8, har vært å se over store deler av Tyskland, fra Køln i vest til Berlin i øst og fra Sveits i syd til København i nord. Med sine kjøretøyer kjørte Transp. kp / Brig 472 i alt over 1.192.000 km. Det vil si ca. 28 ganger rundt jorda. Kompaniet har under disse kjøringer hatt 1 uhell pr. 24.960 km, og uhellene har stort sett vært små.

Under den store manøveren ved Lopshorn i oktober hadde kompaniet en meget krevende oppgave med å forsyne de kjempende med mat, bensin og ammunisjon. Dessuten var det transport av tropper som skulle fram i første linje til avløsning. Det var ingen lett jobb å få fram dette da det regnet hver eneste dag manøveren varte. Det hente mer enn en gang at bilene satt fast i gjørma, men hva bruker man firehjulstrekket til? Til sine tider ble det faktisk ikke søvn til mannskapene, og det man gikk og stod i ble helt gjennomvått  av søle og regn. Men humøret og pågangsmotet var alltid på topp.

Alt har en ende, og så også vårt opphold som okkupasjonssoldat i Tyskland. Dagene ble kanskje lange mange ganger, men humøret beholdt de fleste, selv om det noen ganger sto på nullpunktet. Som tiden har gått er det de lyse dager framfor de mørke som sitter igjen i minnet, og de fleste har nok mest gode minner fra tiden som soldat i Tyskland.

Soldat nr. 18156 Gisetstad