RAF angrep med Halifax og Lancaster

Den 27/4-1942 kl. 2001 DBST  tok 31 Halifax-bombefly av, fra skvadronene 10, 35 og 76. To Halifaxer returnerte pga. tekniske problemer.

I tillegg tok seks Lancastere fra skvadron 44, og seks fra skvadron 97, av fra Lossiemouth. En Lancaster returnerte pga. tekniske problemer.

Natten var månelys og skyfri.

Kl. 0006. Fase 1 ble åpnet av skvadron 44, 76 og 97 med 1814 kg (4000 lb) bomber fra 6000 fot. De skulle også slippe 500 lb bomber mot flak og søkelys.

Bare minutter etter ble området effektivt røyklagt av røykkasser og røykskip strategisk plassert rundt fjorden.

I andre fase skulle skvadron 35 og 10 fly langs «Tirpitz» og droppe miner fra 150 fots høyde, mellom skipet og land. Hver Halifax hadde fire 454 kg (1000 lb) Mark XIX miner med hydrostatisk utløser satt til å utløse på 30 fots dybde (9,1 meter).

Tjue store bomber, tretti mindre bomber og 44 miner ble sluppet.

Fem av 40 fly ble skutt ned:
LANCASTER 7572 fra skvadron 97 styrtet brennende ved Kallådammen i Skjelstadmark. Alle omkom
W1020 3TL-K fra skvadron 35 krasjet i en fjellvegg 11 km. fra «Tirpitz» ved Borås. Alle omkom.
W1037 ZA-U3 fra skvadron 10 ble skutt ned og to av mannskapet ble drept. Flyet krasjlandet i en fjord og resten av mannskapet ble POW. (prisoner of war, krigsfanger)
W1041 ZA-B3 fra skvadron 10 ble truffet av AA og mannskapet hoppet ut i fallskjerm. Flyet fløy på egenhånd til det krasjet nær Flornes. Tre ble tatt som POW og resten greide å flykte til Sverige og tilbake til UK.
W1048 3TL-S fra skvadron 35 krasjlandet på isen på Hoklingen. Mannskapet flyktet, med unntak av en som var blitt skadet under landingen.
                                  --------------------------------------------
Da jeg leste Asbjørn Haugdahls dramatiske beretning om de engelske flygerne som styrtet med sitt Halifax- fly W 1053 ved Elverumgårdene i Markabygda i Levanger kommune, kom jeg i tanker om hvordan jeg opplevde angrepene på Tirpitz.

                                    Slagskipet Tirpiz i Fættenfjorden

Grytidlig fredag den 28. april 1942 våkner jeg av kraftig kanontorden fra tyskernes Flak-batterier her i nabolaget, dette har skjedd mange ganger nå, for i den siste tiden har det ofte vært overflygninger av engelske fly på etterretningsoppdrag, på grunn av at inne i Fættenfjorden ligger Hitlers stolthet: Slagskipet Tirpitz - en alvorlig  trussel mot de alliertes konvoier langs norskekysten og til Arkhangelsk.
Men snart forstår jeg at denne gang er det noe mer på gang - det utvikler seg til et voldsomt rabalder. Nysgjerrig som jeg er må jeg ut å se, - og for et "fyrverkeri"! - Sporlysene krysser himmelen - røykdottene etter granateksplosjonene stå tett i tett - akkompagnert av plystrelydene fra fallende granatsplinter, alt dette mot et bakteppe av tunge drønn fra Flak- kanonene og maskinkanonenes iltre bjeffing. Plutselig ser jeg et fly som en brennende fakkel styrte ned bak åsen i nord ( i ettertid får jeg vite at det var Lancasterflyet som styrtet ved Kallådammen i Skjelstadmark)
Samtidig kommer et stort engelsk fly i lav høyde og med brølende motorer over der jeg står,  det gjør en sving og fortsette østover dalen.

3 engelske fly ble skutt ned denne natten, og i alt 13 engelske flymannskaper mistet livet. Krigens grusomme virkelighet er igjen på senen i Hegra, og denne  opplevelsen vil jeg nok aldri glemme. 

Så langt mine erindringer fra den natten.
Men la oss nå se på hvordan det går med det flyet jeg så svinge oppover Stjørdalen, - og hvordan det gikk med de 7 flygerne.

Flyet var Halifax  1041 fra 10. sqvadron R.A.F.   I flyet sitter en besetning på 7 mann:
Føreren Don C. T. Bennet, haleskytter George How,  Forbes, Eyles, Walmsley,  Colgan og canadieren Murrey.
Flyet har store skader etter den kraftige beskytningen de har vært i gjennom og må droppe lasten, fem svære miner med undervannstenning, som neppe treffer sitt mål, Tirpitz.
Nå legger Bennet kursen østover mot Sverige, men flyet mister stadig høyde så han innser snart at det ikke er mulig å komme over fjellet og beordrer besetningen til å forlate flyet.
De to siste som hopper ut er føreren Bennet og telegrafisten Forbes. Uten pilot ved spakene fortsetter så flyet på egen "hånd" til det går i bakken ved Flornesvollen sydvest for Flornes  stasjon
 
                                              Halifax-flyet 1041 ved Flornesvollen

Hele besetningen landet på grunn av flyets fart naturligvis på forskjellige steder. Så dermed står 7 utenlandske flygere i disse fjellområdene fra Sonvatna i Hegra og vestover, alene i et fremmed land, i meterdjup snø og med delvis flomstore elver.

FLUKTEN

Nå gjelder det for flygerne snarest mulig å komme over til Sverige. Tyskerne er sikkert på leting etter dem. 
Vi skal nå se på rutene de gikk, - de gikk ikke samlet, og de gikk ulike ruter:

 HOW  OG MURREY

Engelskmannen How og canadieren Murry landa ved vestre Sonvatn.  How ble en del skadet da han landa i et tre. Likevel legger de trøstig i vei på marsjen mot Sverige, men de kommer ikke så langt før de forstår at med en mann skadet og med så vanskelige føreforhold kan de ikke klare dette.
Heldigvis stopper de ved ei hytte ved Sonvatna tilhørende en Milorgmann i fra Hegra som tilfeldigvis kommer til hytta. Der får de mat og støtte, den skadede Murry kjøres med hest ned i bygda, men How, som er uskadd, vil ikke forlate kameraten sin.
Begge er enige om at myndighetene skal varsles. 
Det blir rekvirert hjelp fra bonden på fjellgården Sundal, han kjører dem med hest ned i bygda der de blir hentet med bil og tatt med til lensmannsfullmektig Jorulf Nielsen.
 Her blir de godt mottatt, en tolk blir tilkalt og mens de nyter godt av fru Nielsens traktering kommer praten i gang og de blir etter hvert i bedre hummør, selv om de nå er klar over at krigsfangenskap er i vente. Den skadde løytnant How fikk også legebehandling før begge to ble brakt til tyske myndigheter på Værnes. Flygerne som var i britiske uniformer, ble tatt imot med honnør som krigsfanger. Begge overlevde fangenskapet, og har etter krigen hatt kontakt med sine hjelpesmenn i Hegra

         Fra venstre briten How, Margot Nielsen Steinar Nielsen og canadieren Murrey

How skrev et brev til en brevvenn i Hegra 1947, der skriver han at dersom han ikke hadde blitt skadet kunne de nok ha nådd Sverge. "Vi hadde dessverre  vansker med kompassene, og da sårene mine holdt på å ta knekken på meg, var det ingen annen utveg enn å overgi seg"

EYLES

Navigatør Eyles kom tidlig på morgenen til Kringtrøa. I følge et intervju i England i 1989, sier Eyles at han ble godt mottatt, han fikk mat, tørket klær og fikk seg også noen timers søvn.  En flukt til Sverige ble drøftet, men droppet da Eyles ikke var brukbar på ski. Eyles forteller videre at han var redd for at noe ville hende familien dersom de hjalp en engelsk soldat.
Men tyskerne fikk greie på hans opphold i grenda - noe som ikke skyldtes folket på Krinberg, hevder Eyles i intervjuet. Tyskerne anhodt Eyles, transporterte ham til Trondheim, og videre til fangeopphold i Tyskland.

WALMSLEY OG COLGAN

Les Wamsleys egen beretning om angrepet

På gården Sonfossen i Hegra ble de nok noe forbauset da det tidlig på morgenen sto to uniformerte utlendinger ut på tunet. Det var flygerne Walmsley og Colgan. Begge hadde landet i området Eidemsvollen, og i djup snø tatt seg fram til gården. Her fikk de godt med mat og en liten kvil. Men oppholdet her ble av kort varighet. Flygerne ville videre. De forlot Sonfossen, og tok nå vegen nedover Sondalen.
På høylys dag vandret de trøstig videre nedover vegen, men folket på eiendommen Brobakk fikk se dem ga de straks ordre om at de måtte forlat vegen og komme seg i hus. Her ble en videre flukt til Sverige planlagt. Flygerne ble værende på Brobakk hele dagen til det ble mørkt. De fikk mat og godt stell. Om kvelden, og etter at en fluktrute var inntegnet på et "silkekart", og matpakker var laget, ble de fulgt nedover dalen til Sonen østre der de fikk nye hjelpesmenn. Her ble fluktruten nøyere fastlagt. Jernbannelinjen skulle nyttes til Meråker, og da til fots. De tyske vaktposters plasserng ved Gudå jernbanebru ble inntegnet på kartet. Også her fikk de matpakker, og på kvelden ble de fulgt et stykke østover Meråkerbanen. Ferden mot øst hadde startet.                                            
De gikk det meste av natten og tok seg inn i eldhuset på Haugen, for å hvile. Folket på Haugen oppdaget tidlig på morgenen at de hadde fått besøk.
Wamsley og Colgan gjorde det forståelig at de var på flukt til Sverige. Ny fluktrute fra Meråker, om Øst-Fjergen og Hallsjøen ble inntegnet på "silkekartet". Etter klestørk, et måltid og nye matpakker, fortsatte flukten fra mars på jernbanelinjen til fottur i djup snø innetter ville fjellet. 
På Flaamosetra i Meråker var tilfeldigvis Hans og kjæresten Gudrun den dagen, de var der oppe for å fiske. De satt og gjorde seg klar til å gå ut da det banket på døra. Utafor sto uniformerte ungdommer.  De prøvde å forklare at de hadde bombet Tirptz  Dette kunne de forstå av alt de sa, men snakka de sant? Kanskje var de tyske provokatører? Hans var meget forsiktig,  ruta over Flaamosetra var mye brukt som fluktrute av folk som måtte forlate Norge av forskjellige grunner.
Han tok skiene og rente flygernes spor bakover for å forvisse seg om at ingen tyskere lå i bakhold, men fant ingen ting.
Dermed bestemte han seg for å ta dem med oppover mot Hallsjøen. Hans tilbød dem skiene så kunne han og Gudrun gå. Men det viste seg at de var uten ferdigheter på ski, enten stupte de framover eller så datt de bakover og kom ingen vei. Så måtte Hans og Gudrun ta skiene og gå først, så det ble litt spor å gå i for dem. Det ble ei meget strabasiøs tur. Ved å stampe fram gjennom djupsnøen ble det fort slutt på kreftene. slitne var de fra før etter å ha gått helt fra Sona.  Til slutt la de seg ende ned.  Men her kunne de umulig la dem ligge. Enten ville de fryse i hjel eller så ville tyske soldater komme, og da ville også Hans være ille ute.  Men Hans visste råd; han gikk opp i skogen og skar av to kraftige bjørkegreiner, ga Gudrun ei og tok den andre selv, satte så i gang med å slå på de to i snøen, tvinga dem opp på føttene og jaga dem foran seg. Hver gang de la seg ned var de over dem med bjørka. De piska dem fram og viste ingen nåde, selv om flygerne ropte og ba for seg, at de måtte få ligge, men da suste bjørka over dem så de måtte opp. Slik fortsatte de i to kilometer til de var framme ved Hallsjøen. Da var det verste gjort, der var snøen blåst vekk og det ble lettere å gå. Flygerne kviknet. Humøret og kreftene kom til bake. De plystra og sang da de fortsatte over Hallsjøen og videre til de møtte svenskepatruljen ved Rensjøen. Da var det på tide å snu for nordmennene. Men britene vill ikke slippe dem, om Hans og Gudrun ble med skulle de få hilse på King Hakon!   Men det hjalp ikke. Heim måtte de.  Briten tok dem rundt halsen, og tårene rant da de skiltes. 

  BENNET OG FORBES.
 Flyets fører Don C.T. Bennet og telegrafist Forbes var de to siste som hoppet ut. I kulde og djup snø og over åpen elv var de først innom eiendommen Simahaugen i Meråker, der var det ikke folk tilstede men dørene sto åpne så de tok en kort hvil i uthuset. Kulden gjorde at de ikke fikk sove. De forlot Simahaugen, det gikk ut i mørke natta, Nå bar det mot fjellet - fremdeles på sydsiden av dalen.   De gikk hele natta og ut på neste dag. Omsider kom de inn på en tømmervei og fulgte den. Mot kvelden kom de fram til gården Bjørnåsen i Torsbjørkdalen der fikk de mat og noen timers søvn. Ut på kvelden ble de så fulgt videre til Mannseterbakken, innerste gården i  Torsbjørkdalen. På  Mannseterbakken bodde Trygve Dalånes med familie. Etter en kortere kvil og et måltid lapskaus startet så siste etappe på flukten til Sverige. Dalånes på ski og de to flygerne til fots. I terrenget østover mot Storkluken var det skareføre og ganske lett å gå. Dalånes fulgte dem til de kunne se Storlien. Og sent på kvelden kom de fram til Storvallen i Sverige. Her ble de mottatt av en svensk militærvakt.

Flukten etter angrepet på Tirpiz var over. De flyktende britiske flygerne var i sikkerhet etter et slit i kamp for sitt lands frihet, - og for vår frihet.

                             Kart som viser flygernes fluktruter.            (Legg merke til målestokken)

*****************************'*****00**************************************

 Sommeren 1989 var enken etter flyets fører Don C. T. Bennet, Ly Bennet på besøk i Meråker. Hun ville takke Hilma og Trygve Dalånes for god hjelp under mannens flukt til Sverige: "Trygve Dalånes risikerte livet da han reddet min mann. Jeg kan knapt få sagt hvor takknemlig  jeg er"

                     Fra venstre: Ly Bennet, Hilmar Dalånes og Hilma Dalånes

****************************************oo*********************************
I det samme angrepet mot Tirpiz i april 1942, ble også to andre britiske fly skutt ned. Et Lancaster-fly og et Halifax-fly. Begge falt ned i Hegra. Lancesteren ved Kaldådammen og Halifaxen ved Boråsgårdene.
Besetning i alt 13 mann omkom.

        24. Juni 1979 ble det avduket en bautastein ved Boråsgårdene med følgende tekst:

                 Britiske flymanskaper som omkom under angrep på Tirptz 28. april 1942

                            35. Squadron:                        97. Squadron:
                              M.R.M. Pooles                              J.C. Macid   
                             G. J.  P. Henry                                R.B. Underwood
                             D.E.Rarity                                      T.N. Tree
                            A. Wilstrop                                      W.K.F. Marshall
                            F.W.G. Hill                                      E. Mc. Dermoth
                            H. A. Booth                                     F. Bennett
                                                                                     R. Day
                                             De falt i kamp for frihet.
                              Reist i taknemelighet av bygdefolket 24.6.1979

                                                       Bautasteinen ved Borås.
 

Utsnitt av bautaen. Teksten i emblemet: PER ARDUA AD ASTRA = Gjennom vanskeligheter til stjernene. +**********************************--O--******************************** Inne i Fættenfjorden der Tirpitz lå i 1942 ble det i 1985 reist en bauta med følgende innskrift: FOR FRIHET TIL MINNE OM ALLIERTE FLYMANNSKAPER  FRA ROYAL AIR FORCE DREPT UNDER ANGREP OG REKOGNOSERING PÅ DET TYSKE SLAGSKIPET TIRPITZ I FÆTTENFJORD 1942. I TAKK OG ÆRBØDIGHET TIL DE SOM OFRET LIVET FOR VÅR FELLES SAK. REIST AV LOKALE KREFTER 1985  Bautaen ved Fættenfjorden Tekst: Johan Gisetstad, Hegra Kilder: Rolf Trøite: Minner fra krigstida 1940 - 1945.            Ragnar Ulsteins bokverk: Svensketrafukken.   **********************************-0-************************************              NYE OPPLYSNINGER OM ANGREPENE PÅ TIRPITZ  I ulike kilder har vi kommet over flere detaljer omkring Royal Air Force` angrep på Tirpiz  28.  og 29 april 194:  1) Ole Guttorm Sand, som var stasjonssjef i Braathens SAFE fra 1965 - 1969, forteller oss at sjefsflygeren i Braathens SAFE - Carl L Larsen (1919- 2005), under krigen var flyger i R.A. F. og at han  var i samme skvadron, og dermed kjente han, og var kamerat med besetningen på det flyet som havarerte på Flornesvollen i Hegra natten til den 29. april 1942..    Carl L Larsen skrev en bok: "Gjennom ild og vann for frihet" I denne boka får vi en rystende beretning om de 37 bombetokter han ledet med sitt Halifax bombefly over Tyskland i 1944 og 1945. Man kan bare ane de voldsomme fysiske og psykiske påkjenninger det må ha vært. (Boken anbefales. Det er en meget interessant bok) Vi setter her inn to bilder fra Larsens bok: 76. skvadrons personell og operasjonssordren                               Bilde av 76. skvadrons personell ved Halifax i mai 1943.                                            Klikk på bildene så blir de større                    kopi av operasjonsordren til ett av flyene  2) Fra "Stjørdalens Blad"  har vi sakset to artikler: En om Johan Øyans opplevelser de første dagen i mai 1942 og en om Harry Walmsleys besøk i Stjørdal og Hegra i september 1989                                         ---------------------------------- Først intervjuet med Johan Øyan: Johan Øyan hadde bursdag den 30. april 1942. På sin 27-årsdag sto han på gårdsplassen på småbruket Brobakk i Sondalen og kappet ved. Et tynt lag med vårsnø hadde kommet i løpet av natta . Sondalsvegen, som passerer inntil gården, var nesten uframkommelig for folk og fe. Elva er også nærmeste nabo, og den gikk stri og åpen. Ut på formiddagen ser Øyan to menn komme gående nedover vegen. De bærer engelske uniformer. Først trodde jeg ikke mine egne øyne. Det var høylys dag, og med full engelsk uniform risikerte de to mennene når som helst å bli tatt av tyskerne. De så svært slitne og medtatte ut. Den ene basket seg fram i djupsnøen i sorte lavsko, mens den andre hadde flystøvler på bena. Min første tanke var å redde de to stakkarene unna Wehrmacht og Gestapo. Jeg gjorde tegn til dem om å komme inn på gårdsplassen. Jeg tenkte ikke der og da på advarslene som var sendt ut fra den tyske hærmakta om at alle som hjelper allierte soldater i det okkuperte Norge ville bli straffet med døden. På Brobakk bodde Johan Øyan sammen med kona Ida og sønnen Dagfinn. Den lille familien fikk nå selskap på kjøkkenet av to engelske flygere, på flukt fra okkupasjonsmakta. Familien på gården snakket ikke mye engelsk, men allikevel fikk pilotene forklart bakgrunnen for dette høyst uventede besøket. Etter å ha hoppet ut fra den styrtende Halifaxmaskina, tok de bakken på høydedraget sør for Sondalen. Derfra slet de seg ned til elva, og kom tidlig om morgenen fra til gården Sonfoss Frosne og sultne - Vi var fem stykker på gården denne morgenen, sier Lars Langseth, som i dag driver på Sonfoss. – Det var mine foreldre, meg selv, og to av mine søsken. Engelskmennene kom  til gårds tidlig om morgenen. Vi enset dem ikke før de banket på døra. Selvsagt ble vi svært overrasket over dette besøket. Ingen av oss kunne engelsk, men forsto allikevel på fremmedkarenes geberder hva de hadde vært ute for. For oss var dette faktisk den første føling med krigen i Norge. Fram til denne dag hadde det ikke vært tyskere på gården. Engelskmennene kom hit før tyskerne.  - Hvilken forfatning var de to pilotene da de kom hit?  -  Der tydelig slitne. Det var svært mye snø i fjellet, og vi mener at karene må ha landet oppe på ”breifloene” som vi kaller det, innover mot Eidemsvollen. En ddryg marsj, slik forholdene var. De var svært sultne da de kom hit, og ganske forfrosne. Mor satte fram mat, kaffe og melk, og fremmedkarene var ikke tungbedde. Men de ble ikke lenge på gården. Etter å ha spist og varmet seg, tok de vegen nedover Sondalen.  Mot Sverige Bare et enkelt sledespor ga de to engelskmennene et ”tråkk” på Sondalsvegen. De brukte flere timer på å ta seg fram til Brobakk. En av dem var skadet i ene hånden, og det ble god anledning til å stelle såret inne på kjøkkenet til Johan og Ida Øyan.  Johan mente at eneste redning for de to var å kommeseg over til Sverige. Men nå var det høylys dag, og det ville være galskap å ta seg ned til hoveddalen før mørket var kommet.   - Så snart det var blitt mørkt bega vi oss i på vegen. To kraftige metpakker fikk engelskmennene med seg, og vi gikk først ned til Johan Kr. Schiefloe. Han bodde på telegrafstasjonen i Sona, og var ganske bevandret idet engelske språket. Vi var der en times tid, og planla et fluktopplegg for de to. Rundt midnatt gikk vi ned på jernbanelinja alle fire. Vi fulgte dem et stykke oppover, og vinket dem vel av gårde.    Nye strabaser ventet Harry Walmsley og John Colgan. De fulgte Meråkerbanen oppover dalen, og i femtida om morgenen den 1. mai var de framme ved Meråker stasjon. Denne morgenen gjorde Paula Juliussen ei merkelig oppdagelse, etter å ha revet seg løs fra søvnens favntak.  Det kom røyk fra pipa i masstu. Men der bodde ingen. Hun alarmerte mannen sin, Herlof Juliussen. Han gikk over til huset, og der inne – nesten nakne – satt Walmsley og Colgan. De hadde tatt av seg de søkk våte klærne og hengt dem til tørk over ovnen. Hos Juliussen fikk de et dugelig måltid før de bega seg videre på fluktruta. Etter anvisning fra vertskapet tttok de seg fram til områdene omkring Øst-Fjergen, etter en marsj som saug krefter og viljestyrke ut av kroppen. Like ved sjøen traff de på folk utenfor ei seter. Det var Hans Flåmo og hans forlovede som var kommet for å drive isfiske. De to engelskmennen sjanglet av utmattelse, men var allikevel innstilt på å fortsette etappen mot Svenskegrensa og friheten.  De fikk låne skiene til de to nordmennene, men falt både bakover og framover på det uvante ”underlaget”. Det endte med at Flåmo og kvinnen trampet en sti i snøen med sine ski, fram til Hallsjøen og videre til riksgrensa. Her bød de farvel med Walmsley og Colgan. Som like etter ble plukket opp av ei svensk grensepatrulje.  For de to engelskmennene endte den hasardiøse flukten godt. Seinere på året ble de fløyet over til England. Harry Wlmsley kom til hjemlandet den26.juni i 1942. Like etter ble han innkalt til Buckinham Palce, hvor han ble overrakt en tapperhetsmedalje av Kong Edward  Tekst: Torbjørn Foss                         -------------------------------------------------                                   Harry Walmsleys besøk i Stjørdal og Hegra i september 1989.    Et stort arbeid er nedlagt for å samle historia om de syv besetningsmedlemmene på Halifax- flyet. Johan Øyan og Rolf  Trøite har utført et ikke rent lite "etterretningsarbeid". Faktisk har Trøite og Øyan gått til det skritt å invitere en av flygerne, Harry Walmsley, til Stjørdal. Walmsley takket for invitasjonen og i september 1989 kom han til Stjørdal. Vi sakser fra Stjørdalens Blad:                                                           Harry Walmsley. Bilde tatt i 1941 RAF-veteranen Harry Walmsley er svært glad for å være i live. Bare 1 av 3 piloter i det engelske flyvåpen overlevde den andre verdenskrig. Walmsley deltok på flere tokt over Tyskland og Frankrike, etter at han som 19-åring meldte seg frivillig til tjeneste i RAF. 7. november 1941 fikk han, bokstavelig talt, sin ildprøve. Etter et raid over Berlin klarte Withley-maskinen med nød og neppe å karre seg tilbake til basen i England. Ved landing var det drivstoff igjen til bare 5 minutters flyging. Bakkemannskapet talte 41 hull i flyskroget. 47 år seinere...  - Allikevel har jeg aldri vært så nær "enden" som her i Stjørdal. Walmsley kikker tankefullt ut gjennom vinduet i Paradisbukta Kafè på Langstein. Bare et par hundre meter unna ligger de store fortøyningsfestene som ble laget for Tirpitz i 1942. På veggen i Kafèen henger et stort bilde av slagskipet, og for pilotveteranen blir skrekk-scenene for 47 år siden spill levende. Han flyr først i svermen av engelske bombefly. Et stykke utenfor Fættenfjorden stuper Halifax-flyene ned til 50 meters høyde. Formasjonen tordner fram i mørket mot den trange fjordarma. Men ingen hadde fortalt dem om den effektive, tyske røyklegginga. Det tyske antiluftskytset spiller opp med drepende treffsikkerhet og angrepet endte med forferdelse for engelskmenne. Syv fly styrtet i bakken og sjøen. 13 mann mistet livet da to fly gikk i bakken ved Boråsen i Skjelstadmark. Walmsley og de seks andre ombord i "Halifax W 1041- Z -AB" hoppet ut i fallskjerm over Sondalen sekunder før flyet gikk styrtet ved Flornesvollen.   Og nå er han på besøk for se igjen stedet der det startet:   Her står Walmsley ved de store fortøyningsfestene for Tirpitz og tenker tilbake til den   dramatiske aprilnatten i 1942.  Han ville også takke de menneskene som hjalp ham å rømme til Sverige etter havariet.  Walmsley tok turen opp til Brobakk i Sondalen for å takke Johan Øyan for hjelpen Walmsley og Øyan går fluktruta, på kartet denne gang Her er de nede på Meråkerbanen, der Walmsley og Colgan startet marsjen langs sporet opp til Meråker Walmsley ville også se minnesmerkene som er reist. her er han ved bautaen inne i Fættenfjorden...... ...og her er ekteparet Walmsley ved minnesmerket på Borås sammen med Rolf Trøite .  Tekst og foto Torbjørn Foss                                        Tilbake til leserinnlegg