MINNER FRA FRIGJØRINGSPERIODEN 1944 -45.

50 år er gått, og mye er sikkert glemt fra den tidsperioden, men jeg vil forsøke å skrive ned det jeg husker fra den tiden   i "Hjemmefronten eller Milorg" som det også ble kalt. 

Jeg arbeidet på bilverkstedet hos Sverre Johnsrud den gang, og vi ante vel at det foregikk aktiviteter i det skjulte som ikke måtte komme nazistene eller tyskerne for øre. En dag i oktober 44 fikk jeg besøk av Ole Kirkemo  som stilte meg spørsmålet om jeg kunne tenke meg å delta i denne organisasjonen. Jeg svarte umiddelbart ja, og han informerte meg om at vi ville bli registrert hos de norske myndigheter i London som
kampenhet, og at jeg ville få nærmere ordre senere om hva vi i første omgang skulle foreta oss. Det første budet var å HOLDE KJEFT med hva jeg visste.

Etter en tid fikk jeg beskjed om å møte opp ved Stensbøl en bestemt kveld. Sammen med endel andre karer fra Roverud gikk vi opp til en hytte som lå oppe i Roverudsberget. Vi skulle få våpeninstruksjon. Et par karer fra Kongsvinger kom dit og hadde med seg de våpentypene som var aktuelle: Stengun, pistol(Jeg tror det var Colt), og Lee Enfield rifle. Disse karene hadde da dekknavn som jeg ikke husker nu, men vi kjente de begge. Det var Rolf Syversen som den gang jobbet hos Berggren, og Knut Jahr som jobbet på skifabrikken.

Vi ble instruert i mekanismen på disse våpnene, men det ble jo ikke avfyrt noen skudd. Det var for risikabelt. En ting husker jeg spesielt: Det gjaldt skyting med pistol. Dukket en fiende plutselig opp og vi ikke fikk tid til
å sikte nøyaktig, skulle vi bruke følgende teknikk: Grip skjeftet med tre fingrer og legg pekefingeren langs med løpet og trekk av med langfingeren. Instinktmessig treffer vi målet med pekefingeren.

Tiden gikk frem til ca. midten av mars da vi fikk særmeldingen fra London. Jeg tror det var Kjensjordkara som hadde "Sweerthearten". En liten radio som kunne ta inn disse meldinger. "Stemmen fra London". Vårt kodeord
var D.D.D. Dobbelt Dusin Damaskduker.

I ettertid forteller Liv Flygind at også de hadde en liten radio som de kunne ta inn disse meldinger på. En gang hadde Monrad Kjensjord bedt henne om å lytte om denne meldingen kom. Hun hadde da gitt ham beskjed.

Vi gikk eller syklet fram til Hauger, hvor vi samlet oss og trasket oppover til slippstedet oppe i Glåmberget. Vi ventet til ca. kl. 2.00 om natta, men intet fly kom. Været var vel for dårlig.

Dette gjentok seg en gang til, forgjeves venting til ingen nytte.

Men tredje gangen skulle det skje. Den 22 mars fikk vi særmeldingen igjen og vi dro oppover til slipplassen og gjorde oss  klare.                                                  

Vi hørte motordur i det fjerne, og plasserte lysblussene på den snauhogde sletta og tok oppstilling. Først kom det rett over oss og tok en runde før de droppet Containerne i fallskjerm.  Motorene brølte voldsomt, og jeg hadde et inntrykk av at de ville vekke hele Roverud på den ekstrarunden.  Harald Flygind og jeg var plassert oppe på en liten fjellskrent i enden av sletta, og da de åpnet luken, tente de lyset i Cokpiten som en hilsen fra landet på andre siden av havet som kom oss til unnsetning.
Det var en helt spesiell følelse.

Vi samlet sammen de Containerne vi fant og fikk båret de ned i en fjellhule. Mer rakk vi ikke den natten.

Noen dager senere dro vi opp til slippstedet igjen og åpnet Containerne. Alt dette måtte jo foregå om kvelden og natten. Vi var jo i fullt arbeid om dagen.
De inneholdt Lee Enfield rifler, Sten Guns, 27 stk Bren Gun maskingevær, samt ammunisjon til disse.
En fallskjerm åpnet seg ikke, og den havnet i en myr like ved. Vi fant den da igjen og fikk ut innholdet. Det var Sten Guns med tilhørende ammunisjon. Disse var endel skadet, men vi fikk plukket sammen de delene som var brukbare til noen komplette våpen. Jeg husker vi måtte grave ned i myra for å plukke opp ammunisjon.

Jeg husker ikke hvor mange kvelder og netter vi holt på med dette. Men alle våpen var innsatt med en spesiell rustbeskyttelse som måtte kokes av i vann. Dette holdt vi på med i bryggerhuset hos Johan Kleven på Mellem. Som en kuriositet har jeg i den senere tid fått vite at den bryggepanna som vi kokte i, er tatt vare på hos Magnhild Rymoen på Roverud.

En natt i april dro vi over til Sverige for å hente utstyr. Vi møttes et sted ved Skasen og gikk over skogen til Millom som ligger akkurat på andre siden av grensen. Erling Græsberg var med som kjentmann. Erik Fjell fra Brandval var også med.
Han hadde med pistol husker jeg. Vi kunne jo treffe på en tysk patrulje. Vi var spesielt forsiktige da vi krysset veien ved Samuelsmoen. Nazipolitiet patruljerte den veien ganske ofte.
Vi kom oss over veien uten trøbbel, og videre opp til Millom.

Den første som møtte oss der var en svensk soldat som ønsket oss velkommen. Det var herlig å høre: "Velkommen grabbar".

Den svenske familien serverte oss kaffe, og så var det å fylle ryggsekkene. Ola Moen fra Kongsvinger var ansvarlig for utdelingen.
Utstyret vi hentet var vindjakker som senere var vår uniform, Silva kompass, og "Vasa" knekkebrød.
Dette bar vi da over grensen og Samuelsmoveien og plasserte det i et sagbruk for senere avhenting. 

Så nærmet frigjøringsdagen seg. Jeg tok fri av jobben på verkstedet og skylte på at jeg måtte kjøre traktor på Berger.
Vi hadde nettopp montert gassgenerator på traktoren til Georg Noer, og jeg var vel den som var best egnet til å kjøre denne.

Jeg kjørte vel denne litt de første maidagene, men tiden nærmet seg, og vi fikk mye å gjøre med klargjøring av utstyret. Dette medførte at jeg ikke jobbet noen steder, bare konsentrerte meg om nattarbeidet.   

Så kom dagen da vi fikk beskjed om å komme frem i lyset. Vi var samlet i ei barakke som tilhørte Kristian Noer litt ovenfor Hauger.
Derfra dro vi ned til Roverud og siden til Åbogen. Vi opplevde vel ikke det store jubelbruset de første dagene. På Åbogen ble vi satt til å bevokte en jernbanebru, og vi fikk æren av å ta imot det første toget med norske soldater som kom fra Sverige.
Toget stoppet, og en offiser kom ned og slo av en hyggelig prat. Det var et stort øyeblikk. 

Etter noen dager på Åbogen fikk vi vakttjeneste på Øiermoen.
Hva vi skulle passe på der husker jeg ikke, men etter noen dager ble vi overflyttet til festningen på Kongsvinger. Der var det da allerede internert mange nazister, og flere kom, inntil alle rom var fulle.

Vi fikk da forskjellige arbeidsoppdrag med opprydding etter tyskerne.
De og norsk nazipoliti hadde jo okkupert mange rom på forskjellige steder i Kongsvinger, og disse skulle ryddes. Vi plukket da ut en passe stor arbeidsgjeng (8-10) stk. som vi marsjerte gjennom gatene med. På disse turene hente det nok at vårt "klientell" ble litt
trakassert med tilrop og spytting

Vi måtte jo avverge dette, men det var uten den helt store entusiasme. En litt eldre dame fra Grue Finnskog hadde stor uvilje mot å gå i samlet tropp gjennom byen. Hun brøt ut av geleddet og lot som hun gikk for seg selv, men etter et "trøkk" i ryggen med geværpipa holt hun seg på plass. Sett i forhold til hvilke grusomheter hennes meningsfeller tidligere hadde utrettet, var dette en svært mild reaksjon

Vi brukte flere dager på å rydde i huset etter lensmann Jahnsen.
Den norske Grensepolitisjefen Blomen hadde hatt sitt kontor der.

En samtale jeg hadde med en av de innsatte husker jeg godt. Han fortalte at det bare var tilfeldighetene som var årsaken til at han hadde havnet på feil side under krigen. Han hadde avtalt med noen kamerater fra brytermiljøet her i byen, blant andre Oddvar Dobloug, om å dra over til Sverige for å komme seg videre til England.
Den planen slo feil for hans del. Han ble da så sterkt påvirket av en nazidemagog her i byen, at han gikk med i nazipolitiet. 

Et annet sted vi ble satt til å rydde opp i var i byparken. En episode derfra husker jeg spesielt fordi det kunne ha gått galt.
Disse Lee Enfield riflene var litt spesielt konstruert. Hvis vi hadde disse i halvspenn, var det umulig å få løsnet skudd, og dessuten bevege hevarmen. Jeg gikk derfor med patron i løpet.
En kamerat fikk overbevist meg at dette ikke var nødvendig, noe jeg for så vidt var enig i, og jeg bestemte meg for å ta patronen ut av kammeret. For å få dette til måtte jeg trekke hanen opp i helspenn.
Av en eller annen grunn gikk skuddet av. Jeg hadde en nazist ca. 2 meter foran meg og kulen gikk i bakken så grusspruten haglet over ham.
Han hev seg opp med armene i været og ble sikkert livredd. I den stemningen vi hadde overfor nazistene den gang tok jeg "en Spansk en" "Ingen fare", sa jeg. "Det var bare litt rust i løpet som jeg måtte skyte ut".                                   

Jeg hadde også med en gjeng på "Sorenskrivergården" for å rydde opp. Da hadde jeg fått byttet ut Lee Enfielden med en Valter pistol som jo var lettere å bære med seg.  
Jeg kjente ikke dette våpenet, og jeg hadde problemer med å demontere det for rensing.

En kar fra Våler som var blant vårt "klientell" hadde god peiling på denne, og han tilbød seg å lære meg. Der satt vi da, fange og vokter, og demonterte våpenet. Sikkert utenom eventuell instruks. Men jeg stolte på karen, og jeg har snakket med ham flere ganger etterpå.
De visste at slaget var tapt, og at det ikke nyttet med noen "sprell".

På slutten av min vakttjenesteperiode var jeg på fengslet.
Noen episoder derfra som jeg husker: Trekanten mellom veien til fengslet og Tommelstadgaten skulle harves. Vi plukket da ut fire mann av de "storkara" som satt der. De øverste av det sosiale skiktet som hadde valgt Nazismen. Vi fikk tak i en liten fjærharv og spente disse for
harven og lot disse være trekkdyr. Svært lite populært. De strittet imot, men vi viste ingen nåde. Jeg har bilde fra den "våronna".

En litt "finere" fange ble satt til å styre harva. Han satt inne for svartebørshandel under krigen og var ikke løslatt. Han koste seg over den jobben.

I fengslet satt også ei jente fra Kongsvinger som hadde arbeidet for Tyskerne. Hun hadde gått sammen med Tyske offiserer i gatene, og ble derfor betraktet som tyskertøs, og ble internert. Hun mistrivdes veldig, og spurte meg pent om jeg kunne skaffe henne beskjeftigelse.
Jeg hadde klær som skulle repareres, og lot henne få gjøre det til hennes store takknemlighet. 

En annen episode fra fengslet: En dag kom en kar fra Odalen til fengselstrappa og ville låne våpenet mitt for å gå inn å skyte en som var internert. Han fortalte da følgende historie:

Heimefrontgjengen på Sander-Galterud hadde blitt opprullet.
Dette skyltes en som satt inne hos oss. Denne hadde selv vært hjemmefrontmann men hadde forsnakket seg. Vedkommende hadde følge med ei jente som også samtidig var sammen med en tysker, og dette bar galt avsted. Mannen hadde fortalt til jenta at tyskeren var ikke noe å satse på, for han var hjemmefrontmann.

Dette førte til at mannen ble arrestert av tyskerne og under forhør røpet alle sine kamerater, som også ble arrestert og torturert. Jeg skjønte mannens hevnlyst, men kunne jo ikke etterkomme hans ønske.
Krigen var slutt, og alle skulle inn for en senere domstol.  I ettertid hører man av tidligere nazister og andre som alt for ivrig gikk i tyskernes ærend at de jamrer om mishandling under interneringen. Det forekom sikkert mange steder, men det var imot den instruksen vi hadde, og jeg tør påstå at i vår avdeling forekom ingen grove krenkelser, så som slag, spark eller annen vold. Heller ikke snau-klipping av tyskertøser. De burde heller være takknemlig over interneringen.

Alternativet ville ha vært "De lange knivers natt": Hvem som helst kunne ha gått løs på de verste landssvikere.

Terje Sternberg

Tilbake til leserinnlegg