Militærtjenesten.
Siden er oppdater 28.08.10 du kan lese det hele, eller hvis du vil lese bare det nye så trykker du her
Den 2. mai 1947 møtte Johan på Sørgardermoen for tjeneste i Transportkompaniet
i Tysklandsbrigaden
Det første alle måtte lære var å kjøre bil, for så å ta førerkort. Dette måtte være i
orden  før vi kunne bli med til Tyskland.

Den lange rekka med lastebiler var det første som møtte oss........


......da vi kom til leiren på Sør-Gardermoen

Hele kompaniet

De tre månedene vi skulle være på Gardermoen måtte utnyttetes effektivt .
Alle skulle lære å kjøre bil og få sitt førerkort, så foruten å lære grunnleggende militære disipliner som å hilse, marsjere, venstre - høyre om, - i det hele tatt: Oppføre seg som god soldat - så gikk det meste av tida  med til øvelseskjøring

           Øvelse i kolonnekjøring.
..................................
Men vi hadde da fridager med permdress også

            Fra venstre Ivar Byberg, Johan Gisetstad, Kåre Bakken og Ole Eide.
...........................................
    Tiden for avreise til Tyskland nærmet seg; alle hadde nå fått sine førerkort og vi skulle opp til "eksamen" for å vise at vi mestret kunsten å kjøre i kolonne. Forskjellige tegn skal formidles med armsignaler langs hele kolonnen: Start motor, - kjør, - øke farten,  - senke farten, - stopp, alt har sine spesielle tegn. I teorien skal tegnene virke slik at kolonnen holdes sammen i jevn fart, dette hadde vi øvet på i korte kolonner. Men å få det til med så  mange biler viste seg å være meget vanskelig, så i virkeligheten ble det til at kolonnen enten ble strukket ut eller og trykket sammen. det  resulterte i veldig ujevn fart til de siste bilene.           
 Vår prøve besto i å kjøre i en sammenhengende kolonne med alle ransportkompaniets
biler fra Gardermoen langs hele Sørlandskysten og til Madlamoen ved Sola. Der lastet vi inn gammel ammunisjon, for så å kjøre til Raufoss der ammunisjonen skulle bli destruert.
  Med en gjennomsnittsfart på 25 - 35 km i timen ble dette en langdryg reise med  overnattinger underveis i Porsgrunn, Lillesand og Flekkefjord.


              Overnatting  ved Porsgrunn


             Lillesand

 Returen gikk så motsatt rekkefølge og da var alle de 150 bilene lastet med
tonnevis av  eksplosiver - en gigantisk vandrende  bombe!

    Heldigvis gikk hele turen uten uhell og vi pustet lettet ut da vi hadde tømt bilene
   på Raufoss og kommet oss velberget tilbake til utgangspunktet.   
                     
                      -----------------------------------------------------------------------------------

Første august forlot vi Gardermoen og reiste med jernbanen til en oppsamlingsleir
 på Vallemyrene ved Porsgrunn. Der ble de siste forberedelser gjort, sjekking av
utstyr og nødvendige sprøyter tatt, håret klippet kort o.s.v.

 
Matutdeling på Vallemyrene.

-------------- og så gikk vi ombord i troppetransportskipet Svalbard under mottoet:
TIL TYSKLAND FOR FREDEN.

Tungt lastet gikk vi opp den bratte leideren
..........................................................

Så kan  vi spørre: Hva gjorde vi der? Og hvorfor var vi der?
Daværende forsvarsminister, og MILORG sjef under krigen, Jens Christian Hauge
 har gitt et godt svar på dette:
 "Siden februar 1947 har en norsk styrke av hæren vært i Tyskland for å delta
 i okkupasjonen.  Men styrken er ikke i Tyskland for å slå tyskerne. De er slått.
 Den er heller ikke i Tyskland for å ta hevn. Vi bar bitre tap, men vi ønsker ikke
 å hevne oss. Hva er det så de skal?  Vi sier vi skal til Tyskland for å fullbyrde freden"
----------------------------------------------------------------------

VI REISER UT I VERDEN
Fra venstre Johan Gisetstad, Fritjof Svensson, Per Myklebust og Kolbjørn Svensvik? ......
.......................................................................
Våre skarpskyttere senket ei drivende mine, og ...........

...,,,,med Johan som rormann gikk overfarten greit.
................................................
       Været var fint, men det som møtte oss i Tyskland var et krigsherjet land.            
Hamburg i ruiner

Hannover i ruiner

Vi kom til Northeim på Kong Haakons 75-årsdag og flyttet inn i kasernen "Akershus."

Ung Hegrasbygg som okkupasjonssoldat
---------------------------------------------------------------
Northeim var en fin liten by uten krigsskader.

En av kirkene

Kinoen

Idyll i byen
 

Et blikk inn på en gårdsplass

--------------------------------------------------------------------------------------------

Autostradaen var en ny opplevelse, og grei å kjøre på

Men noen broer var sprengt, og da måtte det omkjøring til

Blant mange oppdrag for Transportkompaniet var også en tur til Berlin.
For en ungdom av i dag er vel ikke det noe å være imponert over: Men for en olagutt fra landet som knapt hadde vært et par ganger i Trondheim var det noe veldig stort. Man måtte klype seg i armen: Er dette virkelig deg som nå kjører oppover Unter den Linden, (riktignok er lindene felt og brukt til brensel), men Brandenburger Tor er ganske uskadd.


Tenk! Vi har kjørt gjennom Brandenburger Tor

Og vi var inne i Hitlers Rikskanselli, -- her på trappa (Johan til venstre i fremste rekke)
Josef Stalin ville gjerne vise at han hadde beseiret Hitler

Vi fikk også besøke Olympiastadion der Norge slo Tyskland i bronsefinalen i 1936

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------
Så tar vi et tilbakeblikk på hvordan vi opplevde det daglige liv i  Northeim,
fortalt med tegninger av Andreas Hauge og med tekst fritt etter H. Brynhildsen.
.......................................................

Noen av oss hadde sett ruiner før.
De som kom fra Finnmark visste hvordan en ruinby skal se ut når bomber og branner har ødelagt så mye at flere bomber og flere branner bare kan rote opp i
asken og grushaugene - - Alle hadde hørt eller lest om de fantastiske ødeleggelsene, at man kunne kjøre time etter time uten å se et heilt hus. På grunnlag av slike
skildringer hadde vi dannet oss et bilde av en tysk storby etter krigen.

Men vi forsto at selv ikke den flinkeste skribent kan formidle til annen mann de voldsomme inntrykk som ødeleggelsene har gjort på ham. Han kan fortelle hvor
mange hus som er jevnet med jorden - at alle husene er jevnet med jorden. Men han kan ikke gjengi den følelsen av ufattelighet overfor en slik jettevandalisme -den følelsen
vi hadde første gang vi sto i en tysk landsby etter krigen..

Siden ble vi vant til ruinene. - Den ene byen var lik den andre - med utbombede hus og kjempemessige mursteinshauger.

- Et halvt løsrevet, rustent skilt med påskriften "Schmuck" oppe på en enslig murvegg kunne kanskje få oss til å dra på smilebåndet...............

....men tiggeren som sitter i gaten med et skilt der det står: "Ingen øyne - ingen hender" får fort smilet til å størkne.
-----------------------------------------------------------------------

På fritida gjorde vi stort sett som vi ville, det kunne være en liten tur på byen, i parken, kantina eller på kino.
En dag Johan og et par andre gikk nedover Rückingsallee......

......kom en gledesstrålende tysker løpende over gaten med hånden utstrakt til en hjertelig hilsen.
Og så kom hele historien om "den gangen han hadde vært tre år i Norge, hvor vakkert han syntes landet vårt var med høye fjell og blå fjorder - og mange vakre piker."- Ja, schønes Land Norwegen, schønes Land. Aber kalt ja, furchbar kalt" - -

Men det måpende, uforstående og forurettede uttrykk i tyskerens ansikt når det gikk opp for ham at Johan ikke var helt på bølgelengde, var som regel verdt det ellers noe pinlige opptrinn.
--------------------------------------------------
- Piskandausen æ bli aildeles nervøs æ tå å
hør på denn hælvetes kaklinga -
itjnå rart at det går gæli noen ganger
når`n ska vårrå nøtt te å kjør midt oppi
 et sånnt mennasjeri!"
Ja, jo. Det kunne nok hende det vel så ofte hendte ulykker på grunn av for stor fart. Enhver sjåfør og jeep med litt æresfølelse i livet ville jo komme dit hvor veien smalnet til en spiss - så fort som mulig. Men en slik jeep var ofte litt av en villstyrlig unghest. Rett som det var kunne den se sitt snitt til å fly ut. En merket liksom ikke farten før det smalt.
........................................................................

Tøsen: "--Wie geht`s?"
Kåre:"--Hææ, jau, -jo got dankesjøn,
kanskje do villst ein siggaret hab - - - ?"

"- - Nei ta dæ sammen nå da Kåre! du e jo forlåvvå me a Nora der heime!
Så du ikke den filmen i undervisningsbrakka du kanskje, lik før vi
reiste, og forresten så har du lovt  morra de at "du skulle passe godt på deg selv"
Allerede første kvelden på gata etter "karantenetida" innenfor leirområdet, var det fristelser å se på hvert eneste gatehjørne. -
Det blir nok mange Olagutter som aldri kommer til et land igjen med så mangefristelser - - - - - - - - - - - - - Akk ja!!
                ---------------
Legene passet på soldatenes helse, spesielt med hensyn
veneriske sykdommer, derfor var det opprette såkalte
PAC rom i alle kaserner for selvbehandling.

                           ......................................

En gang i blant hadde vi det som populært ble kalt k---ksjå
..............................................


Noen ganger hadde vi råd til å spandere bort en sigarett også for å glede en nikotinhungrig sjel Det hendte nokså ofte til og med. Men det skulle helst ikke gjøres på åpen gate - for ikke å lage et lite pantomimisk drama av sultne øyekast.

Kanskje vi en og annen gang ga bort bare for å gardere oss - for ikke å bli bommet for stumpen, "die Kippe". Det var for jævlig
....................................................................
I mørke høstkvelder kunne han stå på gatehjørnet - helst i skyggen

"_ _ Haben Sie Zigaretten zu verkaufen?" (Har du sigaretter å selge?)

Han viste fram et fotoapparat eller en kikkert og skulle ha så og så mange sigaretter eller mark. Helst sigaretter. Så kunne han gjøre forretninger videre.
- Vi hadde som regel sigaretter å selge. En og annen kan kanskje si at han var stø nok til ikke å benytte seg av en slagen fiendes elendighet. Men ikke så mange.
.......................

"Zum Andenken an - -.(Til minne om)"

Mat er mye bedre enn ære når en er sulten.
Og tyskerne var mer enn villig til å selge litt ære- når de kunne få et par pakker røyk eller noen mark for den. For så vidt bød det ikke på særlig store vanskeligheter å bli "Ritterkreutzträger" eller eier av Jernkorset med eller uten eikelauv.
Et papir med Hitlers "egenhendige" underskrift eller en stein fra Riksdagsbygningen kunne også gjøres om i noe med litt større næringsverdi.
Utlendinger er så begeistret for souvenirer
.............................

Alt som inneholdt en viss minimumsmengde alkohol, het i Brigaden Schnaps.
Schnaps kunne være alt fra skotsk Whisky til Selbstgemacht (Heimavla).
Det første kunne så godt som bare erverves gjennom sersjanter eller høyere befal og deres rasjoner.
Selbstgemacht var derimot et tysk produkt og måtte skaffes gjennom tyske bekjentskaper, og de måtte selv drikke en slurk for å bevise at det ikke var giftig!
....................................


Kantinen var det samlende midtpunkt i vårt daglige soldatliv. Når dagens strev med eksersis i sol og regn og endeløse timer på et kontor var forbi, da møttes vi på kantina over ett, eller helst flere krus øl, eller bare en kopp te. I kantinen hersket "asylrett" hvor ingen andre enn soldater av rang opp til korporal hadde lovlig adgang. Der kunne vi skjelle ut alle våre overordnede fra den minste sersjant-viktigper til den mest stjerneprydede oberst. Ingen kunne høre det, og ingen ilegge døgn. -- Vi leste aviser, hørte de samme melodiene fra orkestret og hadde få bekymringer bortsett fra små kjærlighetssorger og frykt for utmarsj neste dag..
....................

Men minst to ganger i måneden - hver gang vi hadde fått lønning - hevet vi oss opp over dette hverdagslivet og feiret dagene og oss selv med et bølgende ølslag. Da fikk tyskeren bak disken ikke tid til å tørke svette, da måtte kranen stå åpen kontinuerlig, og orkesteret kunne likeså godt først som sist pakke ned instrumentene. For når ølkrusene sto tett som en skog på bordene og etter hvert tømtes og fyltes igjen, da steg sangen fra et virkelig mannskor mot taket og overdøvet all annen lyd.

 Dagen derpå var det mange som sløyfet frokosten.
  .........................................................
Det var stor ståhei (for ingen ting) i Stortinget, i avisene og mann og mann i mellom da det var snakk om å sende kvinnelige soldater til Tyskland for å gjøre tjeneste i kantinene der.
Noen mente at de unge jentene ville bli utsatt forså mange fristelser at deres uskyldig ville komme i stor fare. Andre, deriblant jentene selv, mente at de vel var voksne nok til å ta vare på seg selv og sin dyd.    
Resultatet ble imidlertid i første omgang at bare "modne" kvinner skulle sendes
nedover. Onde tunger hvisket mye om at disse kvinnene ikke bare var modne, men temmelig overmodne.  Siden kom det unge jenter nedover også.
 

"- - Æ skulla haft nån fine æpplå tart i kveill  - men dæm må itj vårrå for overmoinj!
-------------------------------
Fraternisering med sivilbefolkningen var forbudt, å oppholde seg i private hus måtte ikke forekomme, mange overså dette uten å bli tatt. Men så en kveld var Johan på feil sted til feil tid og ble tatt av MP (militærpolitiet)

...som selvfølgelig rapporterte til majoren


Vi kan ikke her skrive alt det Major K. Sand sa da Johan stod i stram rettstilling
og ble skjelt ut for å være en doven slamp, en skam for kompaniet, - for å være "brigadens slappeste soldat".
Mange var inne på majorens kontor til slike refselser, noen tok seg til og med nær av det og gikk så langt som til å love bot og bedring.
Men andre overhørte med stoisk ro alt snakk om døgn og mulkter og alle trusler om "gratis flybillett hjem"
Likevel var det ikke riktig å glemme at det å bruke kjeft var en stor del av de overordnetes jobb, noe de hadde god betaling for.
Og noe skal man ha igjen for skattene også.
- Siden kan man finne fram blant soldatminnene til en slik "på-kompanikontoret-episode." Utvilsomt vil da den rasende figuren komme i et noe komisk skjær.
...........................................................


Denne tegningen kan vi ikke ha tekst til. Det går ikke an å snakke om slikt.
Major´n  kunne få høre det, og da ble det bare en hælvetes masse bråk ut av det.
---------------------------------------------------------------------

Ikke alle Olaguttene var så heldige at de kunne komme over "Rødehavet" mellom Vestsonene og Vestsektorene i Berlin - i alle fall ikke underluftbroperioden. Men Johan  var på besøk der også - med fotografiapparat over skulderen.

 

                 Og selv om ikke Kamerat Ivan hadde lov til å "fratte" med andre soldater, så kunne han ikke godt la være å hilse på folk som han har felles landegrense med.
          Det gjaldt bare å få oppklart mysteriet med flagget på skulderen, det lignet så      merkverdig på det engelske, syntes Ivan. 
 Siden var alt bare fryd og gammen.



 

                                  Det vil si inntil det kom en kar som mente noe annet, Da var det best å stikke halen mellom bena og komme seg av gårde. -
  Ingen skadelig påvirkning fra borgerlig, kapitalistisk, reaksjonært 
dollar -imperalistisk hold, takk!
.               ........................................

På de store NAAFI kantinene kunne Johan også treffe på amerikanere og etter noen ølglass så var vi snart gode venner.
                "- -Lysholmer er no itj så væst deijn heiljer da----!"

Det var nå så rart med det at han Ola ville ikke være dårligere kar han enn de andre. Ikke om de kjørte rundt i private dollarglis og hadde flust med dollar i lommen og kjøpte pelser og nylon til de peneste jenten i byen heller. Men det var nå slik at han Ola han måtte for det meste bare se langt etter alle de fineste sakene i yankee`ens    kantiner - eller Snack-bars som de kalte dem selv.
En kom ikke langt med en shilling der, - "scrips" - okkupasjonsdollar måtte til. Men det hendte jo at en vennlig sjel med norsk blod langt ute i slekten, kunne rive i en runde. Det hendte. Sure!!
..................................................
ENGELSKMENNENE

Engelskmennene utmerket seg ved en nærmest sykelig trang til å pusse og presse de forskjellige uniformsdeler etter de mest originale mønstre.
Støvlene skulle være polert, ikke pusset, og battle-blusen skulle i det minste ha 7 presser i ryggen, og den mest originale måte å presse på var à la foldeskjørt med 6 opp og nedgående presser og en tversgående. Ellers var mulighetene legio, det kunne være svinger fra midten og utover, presser som gikk diagonalt fra hofte til skulder etc. Luen skulle stives opp med en papplate og fortrinnsvis henge på tre hår. Når den kunne sitte så meget på skrå, skyldtes det sannsynligvis at luen klistret seg fast i alt det fettet som engelskmennene helte opp i håret.
....................................................
Danskene
.
Danskene behandlet alltid sine fanger utmerket. Det var faktisk nærliggende å tro at deres menyer representerte et meget viktig våpen under slagene dansker og nordmenn i mellom.
Ellers er det selvfølgelig ikke meningen å insinuere at våre gutter løp over av matmessige hensyn.
Forresten var det ikke så stor skade skjedd om danskene fikk noen fanger. De fikk gå igjen med en gang etter å ha levert fra seg sigarettene. Og da hadde de et stykke pølse i lomma i stedet.

Krigen var gemyttlig nok den.

Den danske "Basse"
- klengenavnet på danske soldater.
.......................................................

Høyt over Schleswig Altstadt, den gamle bydelen i Schlewig, over de flate jordene og de lave, grå husene ved Schleifjorden, rager tårnet på Domen opp. Lenge før man kommer inn til byen fra Eckernførde, fra Rendsburg eller Flensburg, ser man det skarpe spiret tegne seg mot himmelen over horisonten. Ikke så langt unna kirken ligger Seefliegerhorst der brigadesjefen hadde sitt hovedkvarter og der Sambandskompaniet, Feltdepot og Brigadesykehuset lå. Nede i selve byen hadde M.P.-karene sitt H.Q. (Head Quarter) og et annet sted regjerte Ltn. Fjordholm over alle matforsyningene - Supply Depot. Ellers er nok steder som Schleihalle, Dänisches Haus og Three-Ways-Club vel så minneverdige som Domen og kasernene. Særlig det første stedet må vel betegnes som motsetningen til Domen og kirkeparadene der.
-------------------------------------------------------------------
MANØVRENE

.....Men skulle vi på manøver var det et slit med alt utstyret


Lopshorn - Putlos - Lüneburgerheide - Padborn er navn som sikkert aldri noen av Tysklandssoldatenekommer til å glemme. Det var på manøver vi skulle vise hva vi hadde lært av krigshåndverket under Tysklandsoppholdet, det var da vi var virkelige soldater i felt. - Og ikke en flokk fordervet ungdom som vesentlig bedrev umoral - slik som mange hjemme syntes å tro.
Hvem husker ikke den gangen da de måtte krype med geværet i handa gjennom grå gjørme på Lopshorn, hvordan de måtte slite og dra for å få en bil opp av søla igjen og komme videre med forsterkninger til et truet frontavsnitt. Eller den gangen et fiendtlig støttepunkt ute ved havet på Putlos skulle stormes. - da regnet pisket skrått mot ansiktene og laget strimer i all skitten langtnedover halsen. Og de som sto vakt under en full desembermåne, de glemmer det nok ikke.




"Men i det heiteste,- kain du itj få innj i kålhaue dett at at det itj e dåle fælksjekk  å eta me  med hjelmen på hen?"
Manøver er manøver, og spillets regler skulle
helst følges. I alle fall så lenge det fantes striper
eller stjerner i nærheten.

Ellers var ikke stålhjelmen det kjæreste plagget vi kunne tenke oss.

Også livet i brigaden kunne by på enkelte små overraskelser. forøvrig var en
PIAT-bombe en ting man helst skulle omgås med en god del ærbødighet.
 

Men det vekslet med hardt slit og hyggelige kvelder rundt et flammende bål - om hverandre. - Da smakte det med rykende varm lapskaus og en røyk. For vi visste jo at det bare var øvelse, at hele "krigen" en vakker dag ville bli avblåst. Og så kunne vi reise hjem til sivilisasjonen igjen.
--------------------------------------------------------------------------------------------------------------