Harry Walmsleys beskrivelse av
bombeangrepet mot Tirpitz 29/4 -42
Nedskrevet av Johan Øyan.
Sersjant Walmsley året før angrepet.
Jeg og de andre mannskapene som skulle
delta i angrepet på
Tirpitz ble samlet på flyplassen Lossimouth i Skottland fra 27/29
april 1942. Vi var alle plukket ut fra forskjellige squadroner, jeg
tilhørte 10 Squadron og var 2. pilot på Halifax W 1041.
Da vi startet hadde vi en meget lang flytur foran oss, og når vi kom
inn over den norske kysten ble vi straks beskutt av det tyske
luftvernet som fikk inn et treff i haletårnet.
Når vi kom inn over Fættenfjorden kunne vi ikke se noe på grunn
av at tyskerne hadde røyklagt hele fjorden. Da vi fløy fra England
visste vi ingen ting om at tyskerne hadde røykanlegg der. Vi skulle fly
meget lavt for å markere for de andre flyene hvor Tirpitz var. Vi fløy
bare i ca. 750 fot og fikk en intens kanonade mot oss. Vi ble igjen
truffet og måtte bare slippe våre bomber på måfå. Etter som vi nå
var så hardt skadet måtte vi forsøke å komme oss unna og tenkte da
på Sverige. Vi innså snart at vi måtte forlate flyet, men da vi så ut,
var det ikke annet enn snø og skog og se. I den lave høyden vi hadde
måtte vi bare håpe på at snøen ville dempe fallet når vi hoppet ut.
Førstepiloten Bennet gav så ordre om å hoppe og min kamerat
Colgan var den første som forlot flyet, jeg var nr. to og var ikke
mange sekunder i luften før jeg tok bakken. Etter en stund hørte jeg
noen som ropte hallo, dette viste seg å være Colgan som kom
vadende i den dype snøen. Vi spiste nu litt av var nodproviant,
konsentrert sjokolade. Vi hadde jo ikke spist eller hvilt oss på ca. 6 - 7
timer. Til tross for at vi kunne ha fatt bruk for fallskjermen, så grov
vi den ned. Dette hadde vi ordre om. Vi gikk så videre i kompass-
retning mot øst og kom ned i en trang dal hvor vi etter en stund så
noen hus i det fjerne. Vi ble enige om å forsøke å gå dit for eventuelt
å få hjelp. Den første vi traff var en ung pike som åpnet døren for
oss, da vi banket på. Vi kom inn og fikk gjort oss forstått med at vi
ønsket noe å spise. Vi fikk mye god mat, men Colgan og jeg ble enige
om å gå derifra fordi vi så at den gamle mannen virket meget nervøs
som forståelig var, og vi ville ikke utsette ham for større press. Da vi
gikk derfra tok vi derfor kurs mot syd, men snudde senere og
fortsatte nedover dalen igjen. Det var nå lys dag, og etter lang tid
traff vi en mann som bad oss inn og fikk forklart oss at vi ikke måtte
gå videre før det ble mørkt, ellers kunne vi risikere å bli tatt av
tyskerne.
Vi var der i mange timer, og når det ble mørkt var mannen med
oss nedover dalen for å vise oss vei til en mann som kunne snakke
bedre engelsk. Vi var også der en lang stund. Vi fikk mat å spise og
niste med oss på
turen videre. De to var nå med oss til jernbanelinja
som førte til Sverige, og fortalte at vi bare kunne følge den til vi kom
til Gudå. Vi hadde jo vårt kart og på det var det tegnet opp hvor vi
måtte passe oss for fiender. Vi gikk derfor en stor sving opp i skogen
ved Gudå, for siden å gå ned til elva igjen. Vi krysset elva og gikk
videre oppover bakkene og kom til ett hus hvor vi bestemte oss for å
gå inn. Vi var jo veldig slitne fordi vi hadde vært borte i mer enn ett
døgn uten hvile. Dette kunne vel være omkring kl. 5 om morgenen.
Etter en stund kom det inn en mann til oss og vi ropte mot ham,
Quisling? Mannen sa nei og tok oss med inn i stua hvor vi traff hans
kone og en liten gutt og jente. Det var også en annen dame der. Vi
fikk nå tørket oss og fikk mer å spise. Vi forsto dog at det var
rasjonering i Norge også og at de ikke hadde så mye å rutte med.
Det hang et kart på veggen og Colgan pekte på London hvor han
kom fra og jeg pekte på Leeds hvor jeg kom fra.
Den lille piken holdt på å tegne en gris og jeg skrev det engelske
ordet Pig på papiret som er engelsk for gris.
Mannen ville gjerne ha hjulpet oss videre, men han måtte møte på
arbeid, og det ville bli spørsmål hvis han ikke kom. De forklarte nøye
hvor vi skulle gå. Da vi spurte om hvor langt det var til grensen, fikk
vi høre at det var tre mil. Dette villedet oss senere, fordi vi trodde det
var engelske mil.
Det var meget dyp snø, men vi hadde ikke noe valg. Vi kom etter
en tid til en stor innsjø, men da vi var usikre på istykkelsen torde vi
ikke i første omgang å gå over den. Etter lang tid så vi noen personer
ute på isen og forsto at den var sterk nok. Vi tok kontakt med disse
folkene, som bad oss inn i ei hytte, hvor vi fikk tørket våre klær, spist
og sovet. Etter ca. tolv timer var klær og sko tørre og vi uthvilte. En
mann og kvinne ble med oss videre som vegvisere.
Vi ble tilbudt ski, men det gikk ikke så bra så vi gikk på vare ben
i
skisporet til veiviserne. Vi kom til en ny stor sjø og fikk forklart at
den gikk inn i Sverige, så derfra gikk vi videre alene. Veiviserne fikk
120,- norske kroner for hjelpen.
Etter å ha kommet inn i Sverige traff vi en svensk patrulje.
Lederen for patruljen snakket perfekt engelsk fordi han hadde
studert i Oxford. Vi ble så ført til Storlien hvor vi traff to andre
Kanadiere som også hadde vært med på et angrep mot Tirpitz og
kommet seg til Sverige på ski. Vi ble alle sammen ført med toget til
Falun hvor den første vi traff var vårt fly's fører Bennet.
Etter noen dager fikk Bennet reise til Stockholm og til den
engelske ambassade ved grev Bernadottes hjelp. Dette gjorde at også
jeg fikk reise til Stockholm, uten eskorte, - helt fritt.
Det ble ordnet med hjemreise for Bennet og meg, og den 26.
mai
var vi tilbake i England. Piloten som fløy oss dit var norsk og hette
Piltingsrud.
Det gikk en tid så ble vi kalt til London og fikk foretrede
for kong
Georg og fikk hver vår orden for etter hva kongen sa, å ha utført en
god jobb. Han brukte kun tre ord: A damned good job
Jeg har i mange år tenkt på disse folkene som hjalp oss den
gangen
og hva de hette. Plutselig en dag leste jeg i et tidsskrift at en mann
ved navn Nigel Smith søkte etter opplysninger ang. dette angrepet.
Denne Smith viste seg å være svigersønn av en av mannskapet på det
Halifax-flyet som nødlandet på Hoklingen. (Mr. Vie Stevens 1 Pilot)
Jeg skrev et langt brev til han og la fram de opplysninger
jeg hadde
og stilte spørsmål om de ting som var uklart for meg. Etter en tid
fikk jeg brev tilbake og han kunne da opplyse at han hadde kontaktet
oberst Rørholt, mannen som i sin tid sendte radiomeldinger til
England om Tirpitz sine bevegelser i Åsenfjorden. Rørholt hadde
oppgitt Rolf Trøite's navn og adr. til Smith, som gjennom denne fikk
jeg oppgitt navnene på våre hjelpere: Johan Øyan, Johan Schiefloe,
Paula Juliussen og Hans Flåmo.
Jeg skrev først til Paula
Juliussen i Meråker og spurte om det var
hos henne jeg hadde vært i 1942, hvor en liten pike hadde tegnet en
gris og jeg skrev ordet Pig. Jeg fikk så svar at det stemte. Skrev så til
Øyan og fikk straks svar og flere opplysninger.
Min kone Dorothy og jeg begynte nå å tenke over om vi skulle
reise en tur, for å besøke de som hadde hjulpet oss. Etter å hå tenkt
vel og lenge kom vi til at disse folka som bodde tett oppunder
Nordpolen og som hadde hjulpet oss om vinteren, også ville ta i mot
oss nå da det var sommer. Vi skrev at vi kom og vi ble møtt på
Værnes flyplass av Øyan og en journalist, Foss.
Vi ble innkvartert på hotell og etter å ha hvilt oss litt ble
vi invitert
på biltur hvor vi fikk se stedet der Tirpitz lå i 1942. Vi var også en tur
i Skjelstadmark ved en bauta over 13 av mine kamerater, som
omkom under angrepet. Dagen etter kjørte Øyan oss til de for-
skjellige steder hvor vi var innom på vår flukt. Først på Sonfossen
som var det første stedet vi kom til i 1942 og så til Brubakk i Sona
hvor familien Øyan bodde under krigen. Vi var også på Hegra
festning og så på hvor forsvarerne holdt til under beleiringen.
Vi kjørte nå oppover dalen til Meråker, underveis viste Øyan oss
hvor mr. Eyies kom ned fra fjellet og senere hvor mr. Bennet og mr.
Forbes kom ned.
Så kjørte vi til Paula Juliussen hvor vi ble mottatt med stor glede
etter de mange år som var gått siden 1942. Det var en oppdekning
som det vil føre for langt å skrive om. Etter mange timer kjørte vi til
Storlien, som var det siste stedet på vår lange flukt fra tyskerne.
Den siste dag vi var i Stjørdal hadde Øyan ordnet med en om-
visning i Trondheim. Vi besøkte Stavne kirkegård hvor de omkomne
fra angrepet ligger begravet, og vi var på Sivilforsvarets museum og
på ubåthavna.
Etter denne i alle måter vellykkede tur til Norge, vil jeg til slutt
tilføye at uten den hjelp vi fikk i 1942 ville vi aldri ha greid å komme
oss hjem igjen, vi er dem alle stor takk skyldig og vil aldri glemme
dem.
---------------------
Dette var Walmsleys egen beretning som jeg har nedskrevet etter
lydbåndopptak.
Da jeg fikk se de to flygerne kom ned Sondalen var det lys dag og
det var klart at hvis de fortsatte ville de bli tatt av tyskerne. De var
derfor hos meg til det ble helt mørkt. Da fulgte jeg dem til Johan Kr.
Schiefloe som jeg visste kunne snakke bedre engelsk enn jeg kunne
den gangen. De hadde jo fatt litt mat hos oss av det vi hadde, men
hos Schiefloe fikk de enda mer og også niste med på turen videre.
Her studerte vi det kartet de hadde og hvor jeg på forhand hadde
tegnet inn plasser hvor de måtte ta sig i vare for tyskerne.
Walmsley fortalte mig i fjor sommer (1989) at de hadde fulgt den
ruten jeg tegnet opp for dem gjennom Gudå.
At de senere kom inn til Paula Juliussen i Meråker må sies å være
flaks. Jeg kjente ikke Paula den gangen og hadde ikke vist dem dit.
Så vidt vi vet så kom de dit ca. kl. 0430 - 0500 om morgenen. De
studerte der kart og kompass og gikk videre til de omsider kom frem
til Øst-Fjergen hvor de traff Dagrun Olsen og Hans Flåmo. Disse to
var med å viste vei et stykke innover innsjøen Hallsjøen som går over
grensen og inn i Sverige.
Johan Øyan.