Gode venner.
Dette er ikke en beretning om militær karriere.
Dette er en beretning om varmt vennskap som varer livet ut.
Min beste
venn under militærtjenesten var Kåre Unneland fra Haukeland utenfor Bergen.
Vi opplevde en masse ting sammen, og vi kom hjem med rent rulleblad og ble
dimmitert i Fredrikstad varen 1948..
Dette handler litt om Tysklandsbrigaden, litt om veteranforeningen og mye om godt kameratskap.
Min førstegangstjeneste var i gamlebyen i Fredrikstad. Siden
dro vi til Tyskland, brigade 472, og var stasjonert i Holzminden,
feltartilleriet, og min oppgave var tjeneste i artilleriets samband.. En fin
og spennende tid å se tilbake på , og mange nye venner som jeg sporadisk har
truffet i ettertid.
Kåre var forlovet da vi traff hverandre første gang i Fredrikstad, og jeg
fikk også hilse på henne like før vi dro til Tyskland..
Slik jeg minnes ga jeg henne et løfte den gangen om å passe på Kåre under
tjenesten i Tyskland. Og slik tror jeg det ble. Vi passet på hverandre og
sto skulder ved skulder i alle sammenhenger. Vi bodde på samme rom, vi
kjørte i samme bil, vi lå i samme telt, - vi var sammen hver dag under hele
Tysklandsoppholdet.
Det fine med kameratskapet var at det aldri falt et ondt ord mellom oss, vi
var bunnsolide venner.
Da vi siden kom tilbake til Fredrikstad i 1948 skiltes våre veier. Siden ble
vi gift og skaffet oss familie og utdannelse.
Årene gikk og militærlivet kom mer og mer på avstand, men min gode venn fra
Haukeland glemte jeg ikke..
36 år senere reiste min kone og jeg til Bergen i
tjenesteoppdrag. Jeg satt på hotellrommet og bladde i telefonkatalogen for å
se om jeg kunne finne noen kjente navn fra militærlivet, for jeg var sammen
med mange fra Bergen og omegn
Rent tilfeldig lette jeg på U, og fant navnet Unneland, Kare. Jeg ante ikke
om det var rette Kare. Jeg grep telefonen og ringte. Hans kone Lillemor tok
telefonen, hun jeg hadde hilst på 36 år tidligere.
Jeg var jo i litt tvil om hvordan jeg skulle presentere meg, men jeg fikk da
fortalt at Kåre og jeg hadde vært sammen i Tysklandsbrigaden.
"Er det du Einar", svarer hun, hun husket meg fra den tiden. Kåre var på
fjellet, og han skulle ringe når han kom ned fra fjellet. Jeg var både
urolig og spent, kommer han til å ringe?
Kåre ringte og ga beskjed om at han
skulle komme å hente oss. Men ville jeg kjenne han igjen?
Så kom han, like spenstig som før, men nå med en kledelig grå manke.
God dag Kåre, god dag Einar, og så var
ringen sluttet.
Så hadde vi en hyggelig kveld i deres vakre hjem, og nå hadde vi en masse
ting å snakke om, og mer å minnes fra den tiden vi var sammen i brigaden.
Dagen etter kom de og hentet oss igjen, og vi hadde en innholdsrik dag på
biltur rundt Bergen og omegn..
Senere har vi hatt jevnlig kontakt med
brever og telefoner. Lillemor og Kåre har besøkt oss på Hamar og hytta på
Røros, og vi har vært hos dem i flere sammenhenger.
Da jeg rundet 60 år i 1986 kom det et ilbrev fra Kåre:
Jeg løfter mitt glass og jeg hever det høyt,
og ber om at du også tar deg en støyt.
La oss skåle for vennskap og særlig for deg,
som fyller de 60 , og rett etter meg.
Av de år du har levet, vi var sammen i ett,
det var hyggelig tid, det var gøy rett og slett.
Disse minner de gir liksom solfagert sinn,
intet ukvemsord fikk mellom oss trenge inn.
Jeg håper din helse og framtid blir fin,
denne dag som du feirer skal kun være din.
La meg sende deg tradløs en tanke i dag,
kanskje snart kan vi begge ha festdag i lag..
I 1986 var vi
igjen hos Lillemor og Kåre for å feire 17. mai sammen.
En fin festdag blant holmer og skjær med lauvpyntede småbåter i festantrekk.
Vi dro nordover med båten fram til et nedlagt fiskevær hvor en gammel
skolelærer holdt tale for dagen. En høytidelig og spesiell måte å feire
dagen på.
I den forbindelse skrev jeg følgende:
Fra kyst og til fjell, fra innland til fjord,
vi hilser deg Kåre og Lillemor.
Med tog over fjellet til byen i vest,
vi ankom i morges som Unnelands gjest.
I åttiseks, den 17, mai,
som ongene synger, den er vi så å gla i.
At vi skulle treffes på denne vår dag,
og at vi skulle feire dagen i lag.
Laget er samlet, nå kjenner jeg varmen,
den strømmer på meg, langt inn i barmen.
Så takk kjære venner for at vi fikk komme,
nå feirer vi tiden til dagen er omme.
I 1988 feiret Lillemor 60 år og jeg sendte følgende:
Når sola går ned og din dag er på hell,
da flyr det små tanker mot vest over fjell.
Vi minnes med glede de år som er gått,
i hverdag og fest i alt stort og smart.
En hyllest på dagen fra noen du kjenner,
en hilsen og takk fra dine venner.
I 1987 meldte vi oss på tur til Tyskland med soldater fra
alle brigader.
Det var Østerdal billag som fraktet oss fram og tilbake, ca 240 personer, de
fleste med ektefeller.
Kåre og Lillemor var også med, og de bad om å få reise med vår buss fra Trøndelag. Dette gikk i orden, og vi hadde en flott tur med masse godt humør.
Det var en rar følelse å stå utenfor
porten til Hegra leir i Holzminden hvor vi hadde kampert i 47-48..
Etter den turen ble jeg medlem i veteranforeningen Trøndelag. Med
stolthet og glede har jeg to ganger feiret 17. mai i Trondheim og marsjert
bak veteranforeningens fane, en fane som ble innviet i kinosalen på
Steinkjersannan i 1989
Vi har deltatt i landsmøter i Trondheim og Fredrikstad hvor også Lillemor og
Kåre deltok.
De to gamle vennene møtes på Landstreffet i
Fredrikstad 1992. (Einar til høyre)
Det siste
landsmøtet vi deltok i var i Bergen, da møtte Kåre alene. Hans elskelige
kone var gått bort.
Lillemor Unneland var plaget av sykdom i flere år, men hadde et fantastisk
livsmot. Vi hørte aldri hun klaget.
Sykdommen tok knekken på henne og hun døde i sitt hjem jula 1994 med Kåre
ved sin side.
Pa nyåret 1995 tok vi farvel med dette fantastiske menneske.
I ettertid sendte Kåre et minnedikt om sin kjære kone:
Fell
ikkje tårar på grava mi,
eg er ikkje der, mi sjel er fri.
Du finn meg i vinden , som stryk ditt kinn, i snøen som funklar, og gler
ditt sinn.
Eg er sola som gyller din åker og eng
eg er fuglen som sirklar på lette veng.
Når du vaknar til stille morgongry,
er det eg som er hjå deg, i tanken på ny.
Du finn meg i stjerna, som lyser din veg,
sjå etter kjærleik, då finner du meg.
Fell ikkje tårar på grava mi,
eg er ikkje der, mi sjel er fri.
Dette mitt innlegg er basert på godt vennskap, et vennskap
som startet
høsten 1947 og som vil vare livet ut.
17456 Einar Dalsaune brig. 472