DA KRIGEN KOM TIL HEGRA

Det er 9. april 1940.  Jeg trasker på mine ben på vei til skolen på Hegramo, en strekning på ca. 2 km. Det er snøvei med høge brøytekanter. Jeg hadde kommet omlag halvveis da grendas melkekjører tok meg igjen, han hadde kjørt runden og hentet melkespann på gårdene og var nå på vei til meieriet. Han er sønn på en gård øst i grenda og hos ham får jeg sitte på. Da vi kommer rett ned for heimgården hans kommer hans mor ut på bakke og roper: ”Tyskerne har kommet”.  Han lirer av seg en kraftig ed og jager på hesten.  Denne ungdommen falt senere som soldat i Den Norske Legion et sted borte i Russland.

På skolen ble det bare en kort samling der vi ble forklart at nå var det krig i Norge, og at vi måtte bare gå heim inntil videre. Det var vel ingen av oss ungene hadde peiling på hva dette måtte innebære.  Jeg husker en gutt i min klasse som sa: ”Du verden det var fint at det ble krig, så slipper vi å gå på skolen”  - Nåja - uttalelsen var kanskje ikke så vel gjennomtenkt.

 Utover dagen begynte det å skje ting. Store tyske fly kom i lav høyde nedover dalen, jeg husker jeg var så forundret: Jeg hadde aldri sett slike fly: Det så da faktisk ut som de var bygget av bølgeblikk. Senere skulle vi få se mange nok av dem.  Det var Junkerflyet Ju 52.

                           Ju 52 inn for landing på Værnes.

Stjørdalinger evakuerer

Militærleirene på Værnes og Øyanmoen var et naturlig mål for de tyske styrker og ble raskt besatt. Befolkningen på Stjørdal og gården omkring likte bare dårlig dette naboskapet så langs veiene oppover dalen kom det folk som følte seg utrygg på Stjørdal. Til oss i trønderlåna kom en familie på tre: Min bestemor, tante og kusine, og kårfolket i kårstua åpnet sine dører for et ektepar og deres sønn, sønnen var på min alder.

Jeg hadde inntrykk av at de voksne var usikker og kanskje redde – de visste ikke hva som foregikk – radiostasjonene var på tyskernes og Quislings hender. De hørte Quislings tale i radioen.
 Han sier bl.a. ”Alle nordmenn oppfordres til å vise ro og besindighet i denne for vårt land så vanskelige situasjon. Ved felles anstrengelser og alles godvilje skal vi berge Norge fritt og frelst gjennom denne svære krise. Jeg tilføyer at slik som situasjonen har utviklet seg, er enhver fortsatt motstand ikke bare nytteløs, men direkte ensbetydende med kriminell ødeleggelse av liv og eiendom. Enhver embetsmann og andre stats- og kommunale tjenestemenn og i særdeleshet alle våre lands offiserer i hær, marine, kystartilleri og luftvåpen er forpliktet til å lyde ordre utelukkende fra den nye, nasjonale regjering. Enhver avvikelse herfra vil medføre det alvorligste personlige ansvar for vedkommende. Forøvrig vil det bli gått rettferdig og hensynsfullt frem mot alle landsmenn.

 Bortsett fra at det plutselig var blitt mange mennesker i gården gikk likevel det daglige liv noenlunde uforandret. Jeg husker vi tok noen sykkelturer østover veien og observerte da at veien var sperret ved Hegresberget.  Et par ganger så vi en bil med tyske soldater kjøre oppover veien,  og straks etterpå litt skyting. Det var vel da de ble stoppet av forhugningen ved Hegre.

Slik gikk dagene sin noe uvante gang, men så; før det ble skikkelig lyst om morgenen den 15. april braket det løs. Da hadde tyskerne etablert kanonstilling på nabogården øst for oss og la derfra Hegra Festning under ild. Og festningen besvarte ilden med sine 105 mm. Haubitskanoner, dermed lå vi rett i ildlinjen.  Min far, som i sin tid hadde tjenestegjort som artillerist og kjente kanonenes ”språk” forsto straks  hvor farlig dette kunne bli, og at nå måtte vi vekk. Han beordret meg til å stille med hest og sleden og evakuere samtlige fra gården mens han og min søster gjorde det nødvendige i fjøset før også de tok bena fatt.      

Så la jeg da i vei i djup snø med fullt lass på sleden, deriblant min gamle bestemor.

For å holde oss mest mulig i dekning for kanonilden mente vi det var best å kjøre en snarvei for å komme til Kyllogårdene.  

( I ettertid viste det seg at denne ruten slett ikke var sikker, for da snøen var ferd med å forsvinne kom det til syne flere rester av granater fra festningens kanoner i den ruten vi hadde kjørt .)

                           105 mm. granthylse       

                                      
                                                     Topp av granat

 På Kyllo var det en trykket stemning. Vi hørte rabaldret fra kanonene og da flyene slapp sine bomber over festningen  hørte jeg kona på gården ,Anne Kyllo,  gråtkvalt sukke:" å æ som hi to sønner oppå der".

Vårt opphold på Kyllo ble bare kortvarig,  for trefningene i området Hegra sentrum var over i løpet av den første dagen, de norske trakk seg tilbake til sørsiden av elva, sprengte brua etter seg og fortsatte opp til festningen.

 Tyskerne flyttet da sine kanonstillinger  lengre oppover dalen og vi kunne reise hjem igjen.  

                       Brua over elva i Hegra ble sprengt av norske soldater.

Det som her er skrevet er slik jeg  som 13-åring opplevde disse dramatiske aprildagene i 1940

For detaljer om kampene om/på Hegra Festning henvises til flere bøker som er utgitt om emnet. 

Johan Gisetstad
                                                

Tilbake til leserinnlegg