Minner Fra AR\BRIG 471

Klargjøring for utdannelsen av det første artilleriregiment i Tysklandsbrigaden startet sommeren 46. Fredrikstad ble valgt som utdanningssted, og undervisnings -og lokaliteter skulle klargjøres og materiell skaffes tilveie. Dette var rent nybrotts-arbeid, og jeg mener at det faktum at vi hadde en kjerne av befal som kjente materiellet og bruken av det fra sin tjeneste under krigen betød mye.
 Sammen med daværende major Hurlen dro jeg på ”turhe” til ulike steder for å skaffe det som trengtes på sambandssiden. Da rekruttene rykket inn tidlig september var alt så klaret som det kunne under det rådende forhold. Det var en samling av positivt karer som møtte, og som så på tjeneste i tyskland som en utfordring og en opplevelse verdt og ta med seg. Som forlegning ble Tyskerbrakkene på Øvre-og Nedre Mineberget og Kongsten nyttet, samt et par etasjer i artillerigården. Infanterikasernen ble ikke stilt til vår rådighet, uvisst av hvilken grunn. Ikke luksus akkurat, men kravene var ikke så store den gangen. Vi offiserer hadde det ikke stort bedre, men vi var aldri flere enn to på rommet.
Undervisningsrom hadde vi rigget til i Tøyhuset, Spesielt med tanke på radio og ekspedisjonsforskrifter. Alt etter britisk mønster. 19 og 22 settene var på plass, og etter kort tid fikk vi også 18- og 38- settene. Kara som ble tatt till denne opplæringen så på det som et privilegium, og innsatsen var deretter. Jeg var selv ansvarlig for radioundervisningen, og hadde en utmerket assistent i fenrik Halvorsen. Han kunne jeg stole på¨, bortsett fra at jeg for sikkerhets skyld måtte ta dagens første timer selv. Med det menneskemateriell vi hadde til rådighet måtte resultatet bli meget bra. Ærlig talt, jeg følte at kremen av norsk ungdom var stilt til min disposisjon.
Tiden i Fredrikstad gikk fortere enn svint. Radiofolkene ble snart meget dyktige på sine spesialfelt, og de øvrige kategoriserer som fulgte opp. Vi trente snart i oppsatt avdeling i batteri og bataljonforband og forberedte oss på skarpskyting med kanoner. Kulden begynte etter hvert å gjøre seg gjeldende. ”kaldeste desember i mannsminne,” sa de gamle. Det å sykle i bitende snø fra Nedre Mineberget til offisersmessa i Gamlebyen for å innta frokost, er ikke en av mine beste minner.
Frampartiet som var så hemmelig at det hadde kodenavn, det het ”Klaus II,” og dro fra Fredrikstad 13. januar, men måtte nytte Herøya som utskipingshavn i stedet for Moss, som var antydet tidligere.
Den 21. januar hadde vi våre første skytninger med 25 –pdr fra Gansrød. I mine notater står det: ”skjøt selv øyeblikkelig nøytralisering. Alt gikk OK.” Selv om en Lenkeskytning et par dager senere ikke gikk helt bra, følte vi oss ”Fit fot fight” og tjeneste i Tyskland.
Kulda holdt seg ,og jeg minnes en episode fra en hutrende morgenoppstilling. Feltpresteassistenten hadde fått ordet og begynte: ”Nå synger vi…,” da batteri sjefen brøt inn og glefset ”Gi faen i salmen og be fadervår”, det gjorde godt å komme i varmen igjen. Kuldemeldingene fortsatte å strømme inn og snart var så vel Oslofjorden som Skagerak dekket av is. Avreise fra Moss med ”Svalbard” ble skrinlagt og Herøya ble programfestet. Vi ble betenkte og utålmodige, men kunne trøste oss med at vakrere og villigere jenter enn de i Fredrikstad skulle en lete lenge etter. Min store stjerne var riktignok fra Kråkerøy, men jeg tapte kampen om henne. Slike slag kunne livet gi, også i 471.
Den 3. februar ble avdelingen forflyttet til Vallermyrene leir ved Porsgrunn, og kl. 14.15 den 6. var alle om bord i ”Svalbard” og reisen til tyskland startet. Nordsjøen var full av is, men ikke verre enn at ”Svalbard” brøytet seg fram. Et tysk fyrskip måtte vi hjelpe. De hadde sluppet opp for mat. Vi la til kai i Cuxhaven den 8 februar kl. 16.30, og i timene som fulgte kunne vi sette våre føtter på tysk jord. For de fleste var det for første gang. Turisttrafikken var ikke særlig utviklet i  de tidlige etterkrigsår.
Hele avdelingen overnattet i Cuxhaven. Offiserene på hotell Darlington,og de øvrige i kaserner. Ingen klaget over innkvarteringen, og tidlig neste morgen var alle på plass i toget som skulle føre oss til Holzminden. Det var svinkaldt, og togets vinduer var nediset og vannet i vognene tilfrosset. Togpersonalet hadde store problemer med å få toget i gang. En av våre majorer blåste seg opp og brukte ord som sabotasje og obstruksjon. Etter en tid begynte toget å sige å gå, og grytidlig neste morgen kom vi til Holzminden. Stedet som skulle bli vårt ”hjem” de kommende seks måneder.
Frampartiet hadde lagt forholdene vel til rette. Mannskapene flyttet inn i fine kaserner, som sammenlignet med brakkene i Fredrikstad, var ren luksus. Selv valgte jeg å bo i befalskasernen i leiren, men de fleste offiserene foretrakk hotell Reichscrone.
Det tok tid før vi fikk det utstyret vi ville ha. Riktignok hadde vi fått noen kjøretøyer, men kanoner, sambandsmateriell og ko- utstyr manglet. Tjenesten måtte legges opp etter dette og det ble mye for eks, indretjeneste og fysisk trening. Vi hadde en meget bra treningshall som ble nyttet tilnærmet døgnet rundt. Handball var i skuddet, og A-btt viste seg å være regimentets beste lag.
Den 17. februar hadde vi oppstiling for brigadesjef oberst Hauge. Han var sterk opptatt av fraterniseringsforbudet og vår holdning ovenfor tyskerne, særlig kvinnene. ”De er jåte” mente han. (jåte skrives også ljote, og betyr stygg.) Dette hadde mange vansker med å godta. Selv om de neppe bar preg av eleganse, noe datidens forhold ga små muligheter til, var det nok de som følte med dem. For det de hadde, hadde de tross alt her, og bare det betød mye.
Den andre uka i Holzminden ble det arrangert villsvinjakt, og daværende løytnant Svahn felte det første dyret. Dagen derpå var det stor villsvinmiddag med stor festivitas på Reichskrohne. Kulda varte med, og vi fikk mange syke. Influensa og forkjølelse herjet, og på en dag fikk batteriet 17 sjukmeldte, blant dem batterisjefen. Lørdag 22.februar steg optimismen. Batteriet fikk sine 4 kanontrekk. Riktignok var de i elendig forfatning, men det betød jo bare at vi hadde mer å henge fingrene i.
Den 27. februar inspiserte general Hansteen avdelingen. Han var som brigadesjef sterkt opptatt av en bestemt holdning over tyskerne. Vi skulle aldri vike en tomme når vi møtte dem, uansett hvor og uansett alder og kjønn. Fraterniseringsforbudet ble på nytt sterkt understreket.
De første refselser for svartebørs og fraternisering kom ganske tidlig. Det ble hevdet at børsprisene for en sigarett var 6 mark, men så var også marken av svært lite verdi. I vårt batteri gikk det ikke lengre enn til portforbudet, men i regimentet var det befal som ble funnet uverdig til tjeneste i Tyskland, og sendt hjem.
Selv om vi fikk noen mildere dager var temperaturen fortsatt lav. Vår kullbeholdning minket faretruende, men verre var det nok for lokalbefolkningen. Daglig kunne vi se dem, mest kvinner, bærende på kvistbunter som de hadde samlet i skogene rundt byen. Onsdag 6. mars kom en kullast til jernbanestasjonen, og vi følte oss sikret en tid. For meg førte det til en ikke helt morsom episode, da jeg dagen etter gikk på som daghavende offiser. Grytidlig neste morgen ringte vaktkommandøren og ba meg komme til vaktstua med en gang. Der ble jeg møtt av en sint, ikke helt edru, skotsk kaptein fra TimperControl. Han tok ladningsgrep på sin p-38, satte den i magen min og forlangte å bli ført til vår forsyningsoffiser som angivelig skulle ha stjålet TimperControls kull. Med det kjennskap til vår forsyningsoffiser regnet jeg at skotten hadde rett. Det ble en del parlamentering og bortforklaringer av ulik art. jeg måtte jo for all del få kapteinen ut av vaktstua, hvor skyting kunne bli katastrofalt. Han skrøt av sin krigsinnsats, og jeg kunne ikke være dårligere. Han merket seg min fallskjermving, og det virket som om det gjorde han litt betenkt. Da jeg foreslo duell, følte han nok at det ville være kujonaktig å si nei, og vi ble enig om sted og fremgangsmåte.
Vi stilte oss rett ut for skiltvakta med ryggen mot hverandre. Etter vaktas telling skulle vi gå 10 skritt og så snu oss og skyte. ”Han besinner seg nok”, tenkte jeg. På åtte vurderte jeg å løpe, men på ni ropte skotten. Han ville si at vi skulle gå til Timber Control for å drøfte saken. Vi kom til enighet, og jeg lovet og ordne opp med kulla neste dag. At jeg ikke hadde ammunisjon til min Albion-revolver unnlot jeg å nevne. Tilbake i Vakta ba jeg alle tie om det som hadde skjedd, fordi det var vår forsyningsoffiser som var synderen. At skotten handlet overilet var forståelig og måtte tilgis. Rapporten uteble fra så vel  meg som vaktkommandøren. Alt som kom på trykk var en notis i vår leiravis. Der sto det: ”Løytnant Sneltvedt er glad for at han har gått av som daghavende offiser.” Merkelig nok var det ingen som spurte hvorfor det gledet meg.
Mildværet kom til slutt. Weser gikk over sine bredder, og den 15. mars stod også bybroen under vann. Jeg kom med jeep, skulle kjøre over, og tok da igjen en eldre kvinne, bærende på en stor kvistbunt. Jeg stoppet, og tok resolutt tok jeg kvistbunten og kastet den inne i jeepens baksete. Løftet så den forskrekkede kvinnen inn på det ledige forsetet, og kjørte henne over elva. Satte henne og kvistbunten av, og ga henne en sjokolade og fikk et usikkert og forfjamset smil som takk. Selv følte jeg en glede og tilfredsstillelse over å ha satt meg utover vennlighets- og fraterneiingsforbudet.
Den 17.mars, 6 uker etter ankomsten til Holzminden, fikk vi våre kanoner. Riktignok manglet sikter, men allikevel. Vi var blitt mestre i å improvisere, og kanoneksersisen gikk for fullt. Etter det fikk vi jevnlige tilskudd, men vi måtte vente helt til 9. april før vi hadde tilstrekkelig med sambandsutstyr. Allikevel mistet vi aldri troen på at alt skulle gå bra, og alle ble på ulike måter sysselsatt i den lange materiellmangelperioden. Den fysiske treningen med ulike konkurranser holdt spiriten topp.
I politiske kretser på høyeste plan hjemme i Norge, og endog i stortinget,  pågikk debatten om k-soldater skulle få tjenestegjøre i brigaden. Det var hevet over tvil ar det var mange gjøremål som kunne utføres minst like bra av kvinner som menn. Spørsmålet var da om det var moralsk forsvarlig å la unge kvinner tjenstgjøre i mannsdominerende militære avdelinger utenlands. Vi som hadde krigerfaring i britiske avdelinger og hadde opplevd kvinnene i ATS, WAAF og WRNS hadde vansker med å forstå mistroen. Ikke rart at vi spurte oss selv om hva erfaringer skeptikerne hadde bedrevet i sin ungdom, som hadde gitt dem slik mistillit til dagens 20 åringer. Politikerne fant ut at modne kvinner (Mk er) ville være mer forsvarlig løsning. Jeg husker dagen de kom inn i leirporten i Holzminden. Gutta hang ut av kasernevinduene, morsomheter haglet, noen i spedd ironi. Jeg har intet negativt å si om Mkene. De gjorde jobben de ble satt til å løse. Likevel var det nok noen som følte at enkelte av dem var overmodne.
Den 24. mars var det igjen min tur til daghavende offiser, og da ble jeg atter en gang stilt overfor et ”problem”. Fire karer, feltmålere om jeg ikke husker feil, hadde tjuvlånt en jeep og dradd på en heisatur. Sern og Heier var navnene på to av dem, tror jeg. Saken var så alvorlig at de kunne bli funnet uverdige til tjeneste i Tyskland og bli sendt tilbake til Fredrikstad. Jeg følte at jeg måtte sove på saken. Tankene dro fram et minne fra krigsåra. Som korporal tjuvlånte jeg ”min” motorsykkel, og dro de sju mila til Edinburgh for å besøke en kamerat som lå på sykehus og en jente jeg kjente. Jeg unngikk refs, og syntes den gang at det var rettferdig. ”Hva med dem?”, tenkte jeg. De hadde jo vist initiativ, og også gitt inntrykk av full tilståelse. Det siste trodde jeg lite på, men de var kanskje snille gutter. En annen ting som telte mye var at det var svært så vanskelig å være dem foruten i den daglige tjeneste. Jeg valgte derfor å droppe saken, men uten å si noe om det til dem. I det minste fortjente de på å gå der i uvisshet en tid. Men hva med meg sjøl. ”Dette i tilegg til duellsaken”, tenkte jeg, og satt igjen med en nagende følelse av kanskje å være uverdig til tjeneste i Forsvaret.

Forberedelsene for Munster lager gikk nå for fullt. Vi visste hva det betydde å bli fulgt av britiske IG (Artilleriinstruktør, offiser) og AIGs ( Assisterende artilleriinstruktør, underoffiser) argusøyne. Den 13. april var vi på plass der, og i hele tre uker gikk treningen sin gang. De strenge herrer ga oss mange lovord, for vi ble gode, til dels meget gode. Det ble også tid til et par turer til ruinbyen Hamburg, mens vi var der. 

4. mai var vi igjen tilbake i Holzminden. Fotballsesongen var begynt for alvor. Vi hadde et meget godt regimentslag, og jeg var fast på laget. Den jeg husker best av de andre på laget var keeperen. Et fenomen som hjemme spilte i Fram, Lillestrøm. Han var også en utmerket handballkiper. Jeg husker ikke navnet hans, men jeg tror det var Larsen. ”Juler’n” fra Sandaker var nok den beste utespilleren. Han var elegant og teknisk god. Sammenlignet med ham var vi andre rene arbeidshester. Vi spilte oss fram til finalen i brigademesterskapet, men tapte. Ikke uventet, for keeperen var sendt eller reist hjem til Norge.
Det ble også tid til helgeturer. Bad Winterberg og Bad Pyrmont var vanlige mål. I Bad Pyrmont var det rehabiliteringssenter for tyske krigsinvalider. Vi møtte dem i rullestoler, med krykker og ulike hjelpemidler. At jeg iblant stakk til dem en sigarett eller litt sjokolade innrømmer jeg villig, og uegnethetsparagrafen så jeg bort fra.
I slutten av mai ble jeg beordret på et kurs på RAC (Panserkorpset) Training Center nær byen Bergen på Luneburgerheden. Ved en misforståelse møtte jeg der en uke for tidlig. Dette ga meg god tid til å lære område å kjenne. Blant annet fikk jeg følge en tidligere fange på en omvisning i konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen. Han hadde sittet der i to år. Forholdene, slik de hadde vært der med sult, tortur, gasskammer og massedød., var nesten ikke til å fatte. Mannen som selv var jøde, kunne fortelle at blant de døde var over 30.000 jøder, mange kvinner og barn. Dette sammen med synet av de mange mektige store krigskirkegårder som vi passerte på ulike steder på våre reiser, ga inntrykk som har festet seg i sjelen. Krigens grusomheter, statsledere, grupper og enkeltmenneskets trang til grusomheter, tortur og mishandling har forsterket min tro på behovet for forsvar av vår egen sikkerhet, bygd på humanistiske prinsipper og demokratiske verdier.
Under oppholdet RAC Training Center ble det også anledning til en tur til Hamburg, hvor vi bodde på Atlantic Hotell. Der var det jeg traff Tanja van Linden, som var til forveksling lik den kjente franske filmstjernen Simone Simon. Heldigvis var hun hollandsk, i alle fall sa hun det. Det reddet meg fra fraterniseringsforbudet. Hamburg ble målet for mine permisjonsturer etter dette.
Det skal være sikkert at vinteren hadde vært kald og hard, men sommeren ble ikke bedre. Den var preget av uvanlig høye temperaturer og nesten ikke regn. Luneburgerheden, hvor vi hadde de fleste av våre øvelser, ble etter hvert en eneste stor ørken. Jeg husker at det å gjennomføre en skjult framrykning med kjøretøy var nærmest umulig. Store støvskyer røpet oss, selv på mils avstand. Hadde kulda gått utover tyskerne i vintermånedene, så ble ikke sommeren noe bedre for dem. Avlingene slo feil i hele Nord-Tyskland, og for dem som hadde lite fra før ble det tilnærmet katastrofalt.
De strenge fraterniseringsbestemmelser og børsforbundet smuldret noe opp etter hvert. Olaguttene egnet seg liksom ikke i rollen som herrefolk. Dessuten ga den utbredte fattigdommen, elendigheten og husene i ruiner mange følelser av medynk og overbærenhet. børsingen, som kunne gi begge parter fordeler, ble etter hvert også mer utbredt.
Siste halvpart av juni, hele juli og første uke av august var preget av øvelser, både i regiments- og brigadeforbund. Skarpskyting med kanoner stod stadig på programmet og det var ingen mangel på ammunisjon. Det var som om vi skulle ta igjen det vi hadde tapt i materiellmangelsperioden. At så vel befal som menige ble meget dyktige hersker det ikke tvil om. De ble et godt innslag i vår beredskap i årene som fulgte.
Både mens vi var i Fredrikstad og Tyskland hadde vi besøk av Stortingets forsvarskomité. Et av medlemmene var Randulf Dalland, representant for Kommunistpartiet. For flere av oss var han en god venn fra årene i utlendighet under krigen. Vi gledet oss over å se ham igjen, og han fikk derfor en hjerteligere mottakelse enn de andre. I Lundkommisjonens kjølvann kan det føles som om slikt kan ha hatt konsekvenser. Dalland har for lengst vandret, men selv i dag ville vi ha følt samme gjensynsglede.

Den 10. august begynte vi klargjøringen av materiellet for avlevering til 472. Det ble puss og atter puss avbrutt av ulike idrettsarrangement. Det var da laget som er avbildet i Veteranavisa 2-96 vant det to mil lange meldeløpet og slo neste lag med 45 minutter. Laget bestod av Vintervold, Karlsen, Aas, Forbord, Hustad, Ringstad, Rønning, Egge og Florholmen. Selv var jeg lagleder.
Den 15. var alt materiell overtatt av 472, og de fleste av oss kunne ta permisjon. Målet for meg var sjølsagt Hamburg. Vi hadde lært byen å kjenne, trivdes og slappet av der. Noe som vi følte for etter nærmere seks måneders intens innsats. Reperbahnen var nok jevnlig besøkt, og det bør vel ikke underslås at noen følte behov for å stikke innom Winkelelstrasse og Herbertstrasse.

Den 24. forlot vi Holzminden, gikk så om bord i Svalbard i Cuxhaven og denne gang gikk vi via Moss Fredrikstad. Den 27. var det stor parade for Artilleringspektøren og andre storkarer. Den 28. stilte reglaget i fotball opp mot et rekrutteringslag for Fredrikstads A-lag, som blant andre hadde et blad Spydevoll på laget. Jeg håper jeg husker rett når jeg hevder at vi slo dem. Den 29. august var det takk og avskjed, og enhver dro hjem til sitt.
                                                                                                                      Kristian Sneltvedt

---

Minner Fra AR\BRIG 471

Klargjøring for utdannelsen av det første artilleriregiment i Tysklandsbrigaden startet sommeren 46. Fredrikstad ble valgt som utdanningssted, og undervisnings -og lokaliteter skulle klargjøres og materiell skaffes tilveie. Dette var rent nybrotts-arbeid, og jeg mener at det faktum at vi hadde en kjerne av befal som kjente materiellet og bruken av det fra sin tjeneste under krigen betød mye.
 Sammen med daværende major Hurlen dro jeg på ”turhe” til ulike steder for å skaffe det som trengtes på sambandssiden. Da rekruttene rykket inn tidlig september var alt så klaret som det kunne under det rådende forhold. Det var en samling av positivt karer som møtte, og som så på tjeneste i tyskland som en utfordring og en opplevelse verdt og ta med seg. Som forlegning ble Tyskerbrakkene på Øvre-og Nedre Mineberget og Kongsten nyttet, samt et par etasjer i artillerigården. Infanterikasernen ble ikke stilt til vår rådighet, uvisst av hvilken grunn. Ikke luksus akkurat, men kravene var ikke så store den gangen. Vi offiserer hadde det ikke stort bedre, men vi var aldri flere enn to på rommet.
Undervisningsrom hadde vi rigget til i Tøyhuset, Spesielt med tanke på radio og ekspedisjonsforskrifter. Alt etter britisk mønster. 19 og 22 settene var på plass, og etter kort tid fikk vi også 18- og 38- settene. Kara som ble tatt till denne opplæringen så på det som et privilegium, og innsatsen var deretter. Jeg var selv ansvarlig for radioundervisningen, og hadde en utmerket assistent i fenrik Halvorsen. Han kunne jeg stole på¨, bortsett fra at jeg for sikkerhets skyld måtte ta dagens første timer selv. Med det menneskemateriell vi hadde til rådighet måtte resultatet bli meget bra. Ærlig talt, jeg følte at kremen av norsk ungdom var stilt til min disposisjon.
Tiden i Fredrikstad gikk fortere enn svint. Radiofolkene ble snart meget dyktige på sine spesialfelt, og de øvrige kategoriserer som fulgte opp. Vi trente snart i oppsatt avdeling i batteri og bataljonforband og forberedte oss på skarpskyting med kanoner. Kulden begynte etter hvert å gjøre seg gjeldende. ”kaldeste desember i mannsminne,” sa de gamle. Det å sykle i bitende snø fra Nedre Mineberget til offisersmessa i Gamlebyen for å innta frokost, er ikke en av mine beste minner.
Frampartiet som var så hemmelig at det hadde kodenavn, det het ”Klaus II,” og dro fra Fredrikstad 13. januar, men måtte nytte Herøya som utskipingshavn i stedet for Moss, som var antydet tidligere.
Den 21. januar hadde vi våre første skytninger med 25 –pdr fra Gansrød. I mine notater står det: ”skjøt selv øyeblikkelig nøytralisering. Alt gikk OK.” Selv om en Lenkeskytning et par dager senere ikke gikk helt bra, følte vi oss ”Fit fot fight” og tjeneste i Tyskland.
Kulda holdt seg ,og jeg minnes en episode fra en hutrende morgenoppstilling. Feltpresteassistenten hadde fått ordet og begynte: ”Nå synger vi…,” da batteri sjefen brøt inn og glefset ”Gi faen i salmen og be fadervår”, det gjorde godt å komme i varmen igjen. Kuldemeldingene fortsatte å strømme inn og snart var så vel Oslofjorden som Skagerak dekket av is. Avreise fra Moss med ”Svalbard” ble skrinlagt og Herøya ble programfestet. Vi ble betenkte og utålmodige, men kunne trøste oss med at vakrere og villigere jenter enn de i Fredrikstad skulle en lete lenge etter. Min store stjerne var riktignok fra Kråkerøy, men jeg tapte kampen om henne. Slike slag kunne livet gi, også i 471.
Den 3. februar ble avdelingen forflyttet til Vallermyrene leir ved Porsgrunn, og kl. 14.15 den 6. var alle om bord i ”Svalbard” og reisen til tyskland startet. Nordsjøen var full av is, men ikke verre enn at ”Svalbard” brøytet seg fram. Et tysk fyrskip måtte vi hjelpe. De hadde sluppet opp for mat. Vi la til kai i Cuxhaven den 8 februar kl. 16.30, og i timene som fulgte kunne vi sette våre føtter på tysk jord. For de fleste var det for første gang. Turisttrafikken var ikke særlig utviklet i  de tidlige etterkrigsår.
Hele avdelingen overnattet i Cuxhaven. Offiserene på hotell Darlington,og de øvrige i kaserner. Ingen klaget over innkvarteringen, og tidlig neste morgen var alle på plass i toget som skulle føre oss til Holzminden. Det var svinkaldt, og togets vinduer var nediset og vannet i vognene tilfrosset. Togpersonalet hadde store problemer med å få toget i gang. En av våre majorer blåste seg opp og brukte ord som sabotasje og obstruksjon. Etter en tid begynte toget å sige å gå, og grytidlig neste morgen kom vi til Holzminden. Stedet som skulle bli vårt ”hjem” de kommende seks måneder.
Frampartiet hadde lagt forholdene vel til rette. Mannskapene flyttet inn i fine kaserner, som sammenlignet med brakkene i Fredrikstad, var ren luksus. Selv valgte jeg å bo i befalskasernen i leiren, men de fleste offiserene foretrakk hotell Reichscrone.
Det tok tid før vi fikk det utstyret vi ville ha. Riktignok hadde vi fått noen kjøretøyer, men kanoner, sambandsmateriell og ko- utstyr manglet. Tjenesten måtte legges opp etter dette og det ble mye for eks, indretjeneste og fysisk trening. Vi hadde en meget bra treningshall som ble nyttet tilnærmet døgnet rundt. Handball var i skuddet, og A-btt viste seg å være regimentets beste lag.
Den 17. februar hadde vi oppstiling for brigadesjef oberst Hauge. Han var sterk opptatt av fraterniseringsforbudet og vår holdning ovenfor tyskerne, særlig kvinnene. ”De er jåte” mente han. (jåte skrives også ljote, og betyr stygg.) Dette hadde mange vansker med å godta. Selv om de neppe bar preg av eleganse, noe datidens forhold ga små muligheter til, var det nok de som følte med dem. For det de hadde, hadde de tross alt her, og bare det betød mye.
Den andre uka i Holzminden ble det arrangert villsvinjakt, og daværende løytnant Svahn felte det første dyret. Dagen derpå var det stor villsvinmiddag med stor festivitas på Reichskrohne. Kulda varte med, og vi fikk mange syke. Influensa og forkjølelse herjet, og på en dag fikk batteriet 17 sjukmeldte, blant dem batterisjefen. Lørdag 22.februar steg optimismen. Batteriet fikk sine 4 kanontrekk. Riktignok var de i elendig forfatning, men det betød jo bare at vi hadde mer å henge fingrene i.
Den 27. februar inspiserte general Hansteen avdelingen. Han var som brigadesjef sterkt opptatt av en bestemt holdning over tyskerne. Vi skulle aldri vike en tomme når vi møtte dem, uansett hvor og uansett alder og kjønn. Fraterniseringsforbudet ble på nytt sterkt understreket.
De første refselser for svartebørs og fraternisering kom ganske tidlig. Det ble hevdet at børsprisene for en sigarett var 6 mark, men så var også marken av svært lite verdi. I vårt batteri gikk det ikke lengre enn til portforbudet, men i regimentet var det befal som ble funnet uverdig til tjeneste i Tyskland, og sendt hjem.
Selv om vi fikk noen mildere dager var temperaturen fortsatt lav. Vår kullbeholdning minket faretruende, men verre var det nok for lokalbefolkningen. Daglig kunne vi se dem, mest kvinner, bærende på kvistbunter som de hadde samlet i skogene rundt byen. Onsdag 6. mars kom en kullast til jernbanestasjonen, og vi følte oss sikret en tid. For meg førte det til en ikke helt morsom episode, da jeg dagen etter gikk på som daghavende offiser. Grytidlig neste morgen ringte vaktkommandøren og ba meg komme til vaktstua med en gang. Der ble jeg møtt av en sint, ikke helt edru, skotsk kaptein fra TimperControl. Han tok ladningsgrep på sin p-38, satte den i magen min og forlangte å bli ført til vår forsyningsoffiser som angivelig skulle ha stjålet TimperControls kull. Med det kjennskap til vår forsyningsoffiser regnet jeg at skotten hadde rett. Det ble en del parlamentering og bortforklaringer av ulik art. jeg måtte jo for all del få kapteinen ut av vaktstua, hvor skyting kunne bli katastrofalt. Han skrøt av sin krigsinnsats, og jeg kunne ikke være dårligere. Han merket seg min fallskjermving, og det virket som om det gjorde han litt betenkt. Da jeg foreslo duell, følte han nok at det ville være kujonaktig å si nei, og vi ble enig om sted og fremgangsmåte.
Vi stilte oss rett ut for skiltvakta med ryggen mot hverandre. Etter vaktas telling skulle vi gå 10 skritt og så snu oss og skyte. ”Han besinner seg nok”, tenkte jeg. På åtte vurderte jeg å løpe, men på ni ropte skotten. Han ville si at vi skulle gå til Timber Control for å drøfte saken. Vi kom til enighet, og jeg lovet og ordne opp med kulla neste dag. At jeg ikke hadde ammunisjon til min Albion-revolver unnlot jeg å nevne. Tilbake i Vakta ba jeg alle tie om det som hadde skjedd, fordi det var vår forsyningsoffiser som var synderen. At skotten handlet overilet var forståelig og måtte tilgis. Rapporten uteble fra så vel  meg som vaktkommandøren. Alt som kom på trykk var en notis i vår leiravis. Der sto det: ”Løytnant Sneltvedt er glad for at han har gått av som daghavende offiser.” Merkelig nok var det ingen som spurte hvorfor det gledet meg.
Mildværet kom til slutt. Weser gikk over sine bredder, og den 15. mars stod også bybroen under vann. Jeg kom med jeep, skulle kjøre over, og tok da igjen en eldre kvinne, bærende på en stor kvistbunt. Jeg stoppet, og tok resolutt tok jeg kvistbunten og kastet den inne i jeepens baksete. Løftet så den forskrekkede kvinnen inn på det ledige forsetet, og kjørte henne over elva. Satte henne og kvistbunten av, og ga henne en sjokolade og fikk et usikkert og forfjamset smil som takk. Selv følte jeg en glede og tilfredsstillelse over å ha satt meg utover vennlighets- og fraterneiingsforbudet.
Den 17.mars, 6 uker etter ankomsten til Holzminden, fikk vi våre kanoner. Riktignok manglet sikter, men allikevel. Vi var blitt mestre i å improvisere, og kanoneksersisen gikk for fullt. Etter det fikk vi jevnlige tilskudd, men vi måtte vente helt til 9. april før vi hadde tilstrekkelig med sambandsutstyr. Allikevel mistet vi aldri troen på at alt skulle gå bra, og alle ble på ulike måter sysselsatt i den lange materiellmangelperioden. Den fysiske treningen med ulike konkurranser holdt spiriten topp.
I politiske kretser på høyeste plan hjemme i Norge, og endog i stortinget,  pågikk debatten om k-soldater skulle få tjenestegjøre i brigaden. Det var hevet over tvil ar det var mange gjøremål som kunne utføres minst like bra av kvinner som menn. Spørsmålet var da om det var moralsk forsvarlig å la unge kvinner tjenstgjøre i mannsdominerende militære avdelinger utenlands. Vi som hadde krigerfaring i britiske avdelinger og hadde opplevd kvinnene i ATS, WAAF og WRNS hadde vansker med å forstå mistroen. Ikke rart at vi spurte oss selv om hva erfaringer skeptikerne hadde bedrevet i sin ungdom, som hadde gitt dem slik mistillit til dagens 20 åringer. Politikerne fant ut at modne kvinner (Mk er) ville være mer forsvarlig løsning. Jeg husker dagen de kom inn i leirporten i Holzminden. Gutta hang ut av kasernevinduene, morsomheter haglet, noen i spedd ironi. Jeg har intet negativt å si om Mkene. De gjorde jobben de ble satt til å løse. Likevel var det nok noen som følte at enkelte av dem var overmodne.
Den 24. mars var det igjen min tur til daghavende offiser, og da ble jeg atter en gang stilt overfor et ”problem”. Fire karer, feltmålere om jeg ikke husker feil, hadde tjuvlånt en jeep og dradd på en heisatur. Sern og Heier var navnene på to av dem, tror jeg. Saken var så alvorlig at de kunne bli funnet uverdige til tjeneste i Tyskland og bli sendt tilbake til Fredrikstad. Jeg følte at jeg måtte sove på saken. Tankene dro fram et minne fra krigsåra. Som korporal tjuvlånte jeg ”min” motorsykkel, og dro de sju mila til Edinburgh for å besøke en kamerat som lå på sykehus og en jente jeg kjente. Jeg unngikk refs, og syntes den gang at det var rettferdig. ”Hva med dem?”, tenkte jeg. De hadde jo vist initiativ, og også gitt inntrykk av full tilståelse. Det siste trodde jeg lite på, men de var kanskje snille gutter. En annen ting som telte mye var at det var svært så vanskelig å være dem foruten i den daglige tjeneste. Jeg valgte derfor å droppe saken, men uten å si noe om det til dem. I det minste fortjente de på å gå der i uvisshet en tid. Men hva med meg sjøl. ”Dette i tilegg til duellsaken”, tenkte jeg, og satt igjen med en nagende følelse av kanskje å være uverdig til tjeneste i Forsvaret.

Forberedelsene for Munster lager gikk nå for fullt. Vi visste hva det betydde å bli fulgt av britiske IG (Artilleriinstruktør, offiser) og AIGs ( Assisterende artilleriinstruktør, underoffiser) argusøyne. Den 13. april var vi på plass der, og i hele tre uker gikk treningen sin gang. De strenge herrer ga oss mange lovord, for vi ble gode, til dels meget gode. Det ble også tid til et par turer til ruinbyen Hamburg, mens vi var der.
4. mai var vi igjen tilbake i Holzminden. Fotballsesongen var begynt for alvor. Vi hadde et meget godt regimentslag, og jeg var fast på laget. Den jeg husker best av de andre på laget var keeperen. Et fenomen som hjemme spilte i Fram, Lillestrøm. Han var også en utmerket handballkiper. Jeg husker ikke navnet hans, men jeg tror det var Larsen. ”Juler’n” fra Sandaker var nok den beste utespilleren. Han var elegant og teknisk god. Sammenlignet med ham var vi andre rene arbeidshester. Vi spilte oss fram til finalen i brigademesterskapet, men tapte. Ikke uventet, for keeperen var sendt eller reist hjem til Norge.
Det ble også tid til helgeturer. Bad Winterberg og Bad Pyrmont var vanlige mål. I Bad Pyrmont var det rehabiliteringssenter for tyske krigsinvalider. Vi møtte dem i rullestoler, med krykker og ulike hjelpemidler. At jeg iblant stakk til dem en sigarett eller litt sjokolade innrømmer jeg villig, og uegnethetsparagrafen så jeg bort fra.
I slutten av mai ble jeg beordret på et kurs på RAC (Panserkorpset) Training Center nær byen Bergen på Luneburgerheden. Ved en misforståelse møtte jeg der en uke for tidlig. Dette ga meg god tid til å lære område å kjenne. Blant annet fikk jeg følge en tidligere fange på en omvisning i konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen. Han hadde sittet der i to år. Forholdene, slik de hadde vært der med sult, tortur, gasskammer og massedød., var nesten ikke til å fatte. Mannen som selv var jøde, kunne fortelle at blant de døde var over 30.000 jøder, mange kvinner og barn. Dette sammen med synet av de mange mektige store krigskirkegårder som vi passerte på ulike steder på våre reiser, ga inntrykk som har festet seg i sjelen. Krigens grusomheter, statsledere, grupper og enkeltmenneskets trang til grusomheter, tortur og mishandling har forsterket min tro på behovet for forsvar av vår egen sikkerhet, bygd på humanistiske prinsipper og demokratiske verdier.
Under oppholdet RAC Training Center ble det også anledning til en tur til Hamburg, hvor vi bodde på Atlantic Hotell. Der var det jeg traff Tanja van Linden, som var til forveksling lik den kjente franske filmstjernen Simone Simon. Heldigvis var hun hollandsk, i alle fall sa hun det. Det reddet meg fra fraterniseringsforbudet. Hamburg ble målet for mine permisjonsturer etter dette.
Det skal være sikkert at vinteren hadde vært kald og hard, men sommeren ble ikke bedre. Den var preget av uvanlig høye temperaturer og nesten ikke regn. Luneburgerheden, hvor vi hadde de fleste av våre øvelser, ble etter hvert en eneste stor ørken. Jeg husker at det å gjennomføre en skjult framrykning med kjøretøy var nærmest umulig. Store støvskyer røpet oss, selv på mils avstand. Hadde kulda gått utover tyskerne i vintermånedene, så ble ikke sommeren noe bedre for dem. Avlingene slo feil i hele Nord-Tyskland, og for dem som hadde lite fra før ble det tilnærmet katastrofalt.
De strenge fraterniseringsbestemmelser og børsforbundet smuldret noe opp etter hvert. Olaguttene egnet seg liksom ikke i rollen som herrefolk. Dessuten ga den utbredte fattigdommen, elendigheten og husene i ruiner mange følelser av medynk og overbærenhet. børsingen, som kunne gi begge parter fordeler, ble etter hvert også mer utbredt.
Siste halvpart av juni, hele juli og første uke av august var preget av øvelser, både i regiments- og brigadeforbund. Skarpskyting med kanoner stod stadig på programmet og det var ingen mangel på ammunisjon. Det var som om vi skulle ta igjen det vi hadde tapt i materiellmangelsperioden. At så vel befal som menige ble meget dyktige hersker det ikke tvil om. De ble et godt innslag i vår beredskap i årene som fulgte.
Både mens vi var i Fredrikstad og Tyskland hadde vi besøk av Stortingets forsvarskomité. Et av medlemmene var Randulf Dalland, representant for Kommunistpartiet. For flere av oss var han en god venn fra årene i utlendighet under krigen. Vi gledet oss over å se ham igjen, og han fikk derfor en hjerteligere mottakelse enn de andre. I Lundkommisjonens kjølvann kan det føles som om slikt kan ha hatt konsekvenser. Dalland har for lengst vandret, men selv i dag ville vi ha følt samme gjensynsglede.

Den 10. august begynte vi klargjøringen av materiellet for avlevering til 472. Det ble puss og atter puss avbrutt av ulike idrettsarrangement. Det var da laget som er avbildet i Veteranavisa 2-96 vant det to mil lange meldeløpet og slo neste lag med 45 minutter. Laget bestod av Vintervold, Karlsen, Aas, Forbord, Hustad, Ringstad, Rønning, Egge og Florholmen. Selv var jeg lagleder.
Den 15. var alt materiell overtatt av 472, og de fleste av oss kunne ta permisjon. Målet for meg var sjølsagt Hamburg. Vi hadde lært byen å kjenne, trivdes og slappet av der. Noe som vi følte for etter nærmere seks måneders intens innsats. Reperbahnen var nok jevnlig besøkt, og det bør vel ikke underslås at noen følte behov for å stikke innom Winkelelstrasse og Herbertstrasse.

Den 24. forlot vi Holzminden, gikk så om bord i Svalbard i Cuxhaven og denne gang gikk vi via Moss Fredrikstad. Den 27. var det stor parade for Artilleringspektøren og andre storkarer. Den 28. stilte reglaget i fotball opp mot et rekrutteringslag for Fredrikstads A-lag, som blant andre hadde et blad Spydevoll på laget. Jeg håper jeg husker rett når jeg hevder at vi slo dem. Den 29. august var det takk og avskjed, og enhver dro hjem til sitt.
                                                                                                                      Kristian Sneltvedt

---