|
TYSKLANDSBRIGADEN _ dramatisk
etterkrigshistorie og en Fortalt av Einar Gjerde Våren 1951 skulle
jeg avtjene min militærtjeneste, og i mai ble jeg Lenge etterpå fikk vi vite at det til og med var vurdert å sende oss videre til krigshandlinger i Korea, men det var vi lykkelig uvitende om - heldigvis. Min tjeneste, først på Helgelandsmoen og senere i Tyskland, skulle være i bilverkstedet, så jeg fikk både verksted- og militær opplæring. Etter et halvt års opplæring, i slutten av oktober, var vi klare for avreise videre sørover. Første etappe var biltransport til Oslo og oppstilling på Akershus festning. Vi var ca. 300 mann fra Helgelandsmoen som møtte soldater fra andre avdelinger, tilsammen ca. 1000 mann, som skulle reise videre sjøveien til Tyskland. Troppeskipet
"Svalbard" lå ved kai når vi kom marsjerende, og I tilfelle det
skulle oppstå en nødsituasjon ombord måtte vi gjennomføre livredningsmanøvrer, men det var ikke så lett å få alle raskt
til sine
nummererte livbåtplasser på et overfylt skip. Øvelsene tok alt for
lang
tid, så den måtte gjennomføres mange ganger før tidsbruken ble godkjent. Vel fremme i den tyske byen Flensburg, som ligger ved grensen
mot Danmark, ble vi møtt av norske soldater som var ferdige med sitt
opphold og som skulle returnere til Norge. De møtte oss på kaia med
muntre og optimistiske velkomsthilsener: Stakkars jævler ! De trodde Turen gikk videre sørover med busser til Schleswig. Langs veien, som var belagt med svart brostein, var det satt opp advarselskilt om glatt veibane og underveis fikk vi også se at det hadde gått riktig galt med enkelte. Men vi kom trygt frem. Noen av oss
ble installert i Schleswig og Kiel, de fleste skulle til Min tjeneste var
reparasjon av militære kjøretøyer, men alle måtte delta i
de militære øvelsene i felten. Og der ble det bare brukt skarp
ammunisjon.
Men ikke var det i våre tanker at dette ikke var helt ufarlig.
Vi ble oppstilt på linje 20-30 mann som skulle løpe frem på kommando,
for så å kaste oss ned og skyte på pappfigurer. Bevegelsene skulle
skje raskt,
og det var med mitraljøser på sidene. Da var det viktig å holde
rekka så en Tysklandsbrigaden hadde som oppgave å være første forsvarslinje for eventuelle angrep fra øst i påvente av forsterkninger. Vi var like ved grensen og situasjonen var spent, og det mye mer enn hva vi kunne forestille oss da. Beskjeden til oss var imidlertid klar: Krysser dere grensen mot øst, tar det lang tid å komme hit igjen ! Vi opplevde at lokalbefolkningen var vennlige. I verkstedet var det flere tyske arbeidere, blant annet verksmesteren, og de var alle svært greie mot oss nordmenn. Men vi reagerte på at den tyske ungdommen ute i byen fortsatt kledde seg i uniformer og de bar tydelig preg av å være strengt militært oppdratt. Det ble fridager til både jule- og påsketur under oppholdet, og da gikk turen med tog til København, eller med bil til Hamburg. Og de norske soldatene stod høyt i kurs. I København traff vi en danske ute på en kro som spanderte både drosje og helaften med mat på en danserestaurant. Vi fikk inntrykk av at han like godt tømte lommeboka si for oss, og det var ikke snakk om annet enn å takke ja. Hamburg var en trist opplevelse. Byen var utbombet, et sørgelig syn, og folk bodde svært kummerlig. Dette var noe helt annet enn Schleswig. Vi fikk sett oss om i byen, men hadde lite med penger, så overnatting måtte skje i bilen. Hamburg var
amerikansk militært sone, og så mange negere hadde
ingen av oss sett før. Men offiserene var hvite og vi registrerte raskt
det
dårlige forholdet mellom soldater og befal. Inne på ei kro ville
befalet
til og med at vi skulle kaste soldatene ut, men da nektet vi. Disse
soldatene var ingen smågutter, så der hadde vi lite å stille opp med. Det hadde vært en
opplevelse og et eventyr for oss ungdommer fra
Tilleggsopplysninger. Forsvarets
overkommando har bestemt at alle som har deltatt i interna- Medaljen skal
også tildeles post mortem. D.v.s. hvis
noen har deltatt i en
|
